Filmanmeldelse: «Don't look up»

Til å bli vettskremt av

Verdens ende er her, og den er idiotisk.

SE OPP: Himmelen faller ned, men ingen skjønner alvoret Leonardo DiCaprio og Jennifer Lawrence prøver å formidle i «Don't look up». Video: Netflix Vis mer
Publisert

FILM: Det sies at tragedie pluss tid eller avstand er komedie. Den nye filmen til Adam McKay, humorregissøren som i seinere tid har spesialisert seg på å filmatisere virkelige hendelser som er så vanvittige at de burde vært en revysketsj («Vice», «The Big Short»), forteller oss det stikk motsatte.

Jo nærmere tragedien er, jo morsommere kan den bli.

«Don't look up»

Komedie

Regi: Adam McKay
Skuespillere: Jennifer Lawrence, Leonardo DiCaprio, Meryl Streep, Cate Blanchett, Tyler Perry, Mark Rylance, Ron Perlman, Jonah Hill, Thimothée Chalamet
Premieredato: Lanseres på utvalgte norske kinoer 10. desember, og på Netflix 24. desember 2021.
Aldersgrense: 12 år

«Vanvittig og troverdig nok til å fremkalle forløsende, skrekkblandet latter»
Se alle anmeldelser

Jennifer Lawrence er den sære, mannevonde astronomen Kate Dibiasky, som oppdager en ny komet. Leonardo DiCaprio spiller sjefen hennes, den keitete, konfliktskye, angstpregede Dr. Mindy, som beregner kometens bane og oppdager det utenkelige: Den vil med 100 prosent sikkerhet treffe jorda om noen måneder, og utslette alt liv.

Ustoppelig snøball

Det Hollywood har opplært oss til å tro skal bli en heltehistorie om tapre vitenskapsfolk som redder menneskeheten, ruller seg i stedet til å bli en gigantisk, ustoppelig snøball fra dine verste mareritt. Dibiasky og Mindy må nemlig forholde seg til noe som minner skremmende mye om vår virkelige verden.

Etter at USAs narsissistiske president (Meryl Streep) og hennes kokainarrogante sønn/stabssjef (Jonah Hill) avfeier dem ettersom jordas undergang ikke kan hjelpe med å vinne mellomvalget, bestemmer astronomene seg for å gå til pressen med nyheten. Problemet er bare at pressen behandler nyheten om vår felles, snarlige død med samme tabloide ærbødighet som realitykjendisers kjærlighetsliv eller presidenters sexskandaler.

Galehus

Det blir ikke bedre av at Dibiasky og Mindy kastes inn i dette galehuset uten noen som helst forståelse for hvordan mekanismene virker. Dibiasky avfeies som for emosjonell fordi hun har en hang til å gråte når hun prøver å fortelle at vi alle kommer til å dø. Mindy på sin side objektifiseres av både mediefolk (spesielt Cate Blanchetts grufulle nyhetsanker) og seere som et hverdagslig sexsymbol, en AILF: Astronomer I’d like to fuck.

Budskapet forsvinner naturligvis i støyen av kommers, partipolitikk, fake news og konspirasjonsteorier, og når alvoret etter hvert siger inn, strekker ikke løsningsorienteringen seg lenger enn hvordan man kan spinne dette til egen fordel. Inn fra sidelinjen får vi virkelighetsfjerne tech-gründere (Mark Rylance) og nasjonale helter med suspekte holdninger alle later som de ikke hører (Ron Perlman). Samtidig mister Diabiasky og Mindy grepet på både seg selv og hva som er viktig etter hvert som de lærer seg å galoppere i manesjen som sirkushester.

Ingen synes å ta den grusomme sannheten inn over seg på annet enn overflatenivå, alle faller av ved det minste tegn på vitenskapelig teori, matte eller flerstavelsesord, og helst skal saken spinnes som en lettbeint kuriositet så ingen får morgenkaffen i halsen. Det eneste som fanger oppmerksomheten er personfokus og øyeblikk med meme-potensial.

Og hele tiden kommer kometen nærmere.

Skremmende

For å få virkelig slagkraft er satire avhengig av å ha en overførbarhet til den virkelige verden. Komet-scenarioet kan høres fjernt ut, og det er kanskje fristende å tro at vi hadde reagert mer fornuftig om dette hadde skjedd i virkeligheten. Vi kan jo håpe. Men du får ingen bonuspoeng for å se den åpenbare parallellen til klimakrisa her.

En altomfattende eksistensiell trussel vi ikke klarer å ta inn over oss, som det er altfor lett å ignorere med en gang muligheten for profitt dukker opp, og der de som faktisk prøver å gjøre noe stemples som hysteriske.

Selv om «Don’t look up» er tilskrudd som en komedie, er både menneskene, reaksjonsmønstrene og det moderne mediebildet her skremmende troverdige. Alle tror de sitter i førersetet eller i det minste kan skumme fløten av et maskineri som egentlig antar sitt eget liv og er umulig å stoppe når det først er i gang. Og ingen tar den eksistensielle trusselen på alvor før det er for seint.

Det er ikke urimelig å sammenlikne denne filmen med Kubricks atomkrigssatire «Dr. Strangelove». Den ble skrevet som et seriøst drama inntil Kubrick innså at våpenkappløpet mellom USA og Sovjet var så idiotisk og absurd at den eneste måten å yte det rettferdighet, var å gjøre filmen til en nattsvart komedie. «Don’t look up» når ikke helt opp til den filmens nivå, men den er skremmende, vanvittig og troverdig nok til å framkalle forløsende, skrekkblandet latter.

Det er ikke bare tragedie pluss avstand som avler komedie. Iblant er tragedien så nær at den eneste måte å unngå å krølle seg sammen til en hyperventilerende angstball, er å le.

«Don't look up» lanseres på utvalgte norske kinoer 10. desember, og på Netflix 24. desember.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer