Til å dø av

Har man skakk nok humor, blir Bondevik-Jespersen-konflikten bare morsommere. Som alvor holder ikke debatten minstemål.

KJELL MAGNE BONDEVIK ER SÅR PÅ Otto Jespersen fordi Jespersen tar ham humoristisk. Otto Jespersen er sår på statsministeren fordi statsministeren tar ham på alvor. Begge bruker sitt verktøy på den andre. Begge misliker sterkt å bli kløpet av den andres tang.

Og når noen så anonymt bidrar med drapstrusler, er det vanskelig å vite hvordan det skal tas: Er det forsøksvis og ubehjelpelig humoristisk ment? En manns humor har jo allerede vist seg å være en annen manns alvor. Eller er dette alvor? Så finnes det kanskje likevel ting som er for alvorlige til å spøke med. Drapstrusler, for eksempel. Selv om de er rettet mot en komiker.

TORSDAG FULGTE 1 270 000 seere Otto Jespersens sluttmonolog. Statsministerens utfall mot programmet skaffet TV2 300000 nye seere. Kanskje tjener Bondevik på sin hjemmebane på å peke ut Otto Jespersen som hovedfiende. Det er vel enklere enn Hagen. For en observatør minner det mer om da Muhammad Ali på tampen møtte en fribryter til kamp i Japan: De skulle liksom slåss, men fant ikke helt ut av hvordan.

SVEIPER MAN BORT INDIGNASJONSSKUMMET, står noe klart: Otto Jespersen har full ytringsfrihet om vår statsminister, selv om ikke alle synes han er morsom. Retten til ytringsfrihet har han faktisk fordi ikke alle synes det er morsomt. Og Bondevik har full rett til å ta igjen, selv om ikke alle synes det er klokt. Både ytringer og motytringer er noe som bør berømmes i et land med offentlig konfliktvegring. Framelsker vi konfliktene, vil vi kanskje en gang til og med lære å diskutere sakene i stedet for om den ene eller andre burde ha sagt det han sa. Uansett bør det få være en menneskerett å ikke oppføre seg skikkelig også.

MEN STATSMINISTER OG NARR har hatt en interessant forestilling. Begge er dyktige mediebrukere, begge vet hva de vil. Og denne uka vil begge ligge underst og være offer. Landets statsminister som offer, det blir nærmest en ovenifra-og-ned offerholdning. Jespersen, derimot, er bølla som offer. Det er klart: Slår man hardt, kan man få forferdelig vondt i knokene. Den kompakte kristne minoritet kaller Jespersen ondskapsfull. Mulig det, men da slipper man fort opp for ord i den virkelige verden, den utenfor stormkast om fleipete dødstrusler i Norges andedammer.

SITUASJONEN I RWANDA gir saken proporsjoner. I Rwanda er nå tre redaktører tiltalt. De risikerer livslange fengselsstraffer. Og de skal dømmes av et FN-tribunal. For de er siktet for forbrytelser mot menneskeheten. Under massemordene på tutsier i 1994 oppfordret de sine lesere og lyttere til å drepe tutsier. Hundretusener ble drept.

NOEN ytringsfrihetsforkjempere i USA er bekymret. De mener at siden redaktørene ikke selv drepte, blir de dømt for sine meninger. Men de fleste er uenige. De hevder redaktørene ikke bare ropte brann, de delte ut fyrstikker. Radiostasjonen var ikke et forum for ytringer, den var en kommandosentral for å effektivisere og utføre massedrap, sier de. Men da må det altså bevises at konkrete radioytringer førte til konkrete mord.

GÅR VI SÅ TILBAKE til den innerste andedammen i vårt lokale Trangvik, virker problemene så mye mindre. Og vanskeligere å ta på alvor. Hvis Jespersens Pettersson-invitasjon skulle kunne tolkes som oppfordring til drap, var det sannelig en godt skjult melding fra en svær kjeft. Hvis statsminister Bondeviks betraktninger om ondskap og feighet medfører noe ansvar for drapstrusler mot Jespersen, må vi alle virkelig passe kjeften. Ingen kan bære ansvar for utilsiktede konsekvenser av egen tale. Ved tribunalet i Rwanda skal retten vurdere ansvar for noe helt annet: for tilsiktede - og oppnådde - konsekvenser.

Det kan være vanskelig nok: FN-tribunalet har nylig siktet sangeren Simon Bikindi for oppfordring til massedrap - i tekstene på sangene han sang.

HER HJEMME HÅPER jeg inderlig at han som drapstruet Jespersen mente det som spøk. Og det håper jeg selv om jeg ikke kan fordra den formen for humor.