PARABOLANTENNER: Når Amanda Seyfried sperrer opp de enorme øynene sine i «Rødhette og varulven», er det lett epilepsifremkallende.
PARABOLANTENNER: Når Amanda Seyfried sperrer opp de enorme øynene sine i «Rødhette og varulven», er det lett epilepsifremkallende.Vis mer

Til å få hetta av

Alle i «Rødhette og varulven» ser ut som ukomfortable russ på kostymeball.

FILM: Åstedet en liten landsby med bindingsverkshus i en vag mellomeuropeisk middelalder, fremstilt med samme finesse som tegningen på en sjokoladejulekalender fra Kiwi.

Grimm-brødrenes Rødhette er ikke lenger en liten jente med valpefett, hun heter Valeria og er landsbyens vakreste, hun spilles av Amanda Seyfried og hun skal i løpet av den sjarmløse «Rødhette og varulven» slå de romvesenstore øynene opp i skrekk med omtrent tredve sekunders mellomrom. Det er lett epilepsifremkallende.

Ukomfortable russ
Valeria har intet mindre enn tre beilere: to til forveksling like ynglinger (Max Irons og Shiloh Hernandez) som gjør sitt beste for å bringe kombinasjonen brynje og hårvoks inn i motebildet for vårsesongen 2011, og den forvokste varulven som terroriserer landsbyen, og som viser en spesiell interesse for Valeria.

Og så har hun et kobbel sjalu venninner som bare venter på en anledning til bokstavelig talt å kaste henne til ulvene. Absolutt alle ser ut som ukomfortable russ på kostymeball.

Svak regi
Manuset til den «Rødhette og varulven» er en ubehjelpelig affære som lar de snørelivkledde bruke altfor mye tid på å forklare hverandre hva som skjer og hvorfor.

Regissør Catherine Hardwicke, som stod bak den første og utvilsomt beste «Twilight»-filmen, skuffer. Hun stamper gjennom scenen sine som en full hogstmann.

Hun lykkes ikke i å etablere filmens verden som noe annet enn en tilfeldig ansamling pappkulisser dekket med spraysnø, og klarer ikke å bygge opp spenningene og relasjonene, verken i enkeltscener eller filmen som helhet.

Kosedyr
Så dukker Gary Oldman opp, i heldekkende lilla speilfløyel og metalliske løsnegler. Han ser ut som om han skal bryte ut i glamrockfistel når som helst, men neida, Oldman er en slags katolsk storinkvisitor, som lett refererer til kone og barn, et trekk man ikke forventer verken fra storinkvisitorer eller menn i heldekkende lilla speilfløyel.

Han er der for å fortelle landsbyfolket at varulven er midt iblant dem. Og det er først nå «Rødhette og varulven» virkelig går på skogen, og utvikler seg til en orgie av gispende nærbilder, akkompagnert av soundtrackets tunge drønn, der Valeria stirrer intenst på øynene til alle hun kjenner for å finne ut om ulven er en av dem.

Øvelsen er uutholdelig kjedelig for samtlige i publikum, som vil forstå hvem varulven er om lag syv minutter ut i filmen. Dyret selv, når det omsider viser seg, ser ut som et syntetisk kosedyr.

Når Valerias lillesøster blir drept i begynnelsen av filmen, spekuleres det i om hun kan ha gått frivilig til ulven. To timer senere virker det som om det var hun som fikk den mest barmhjertige skjebnen.