Til å gi f... i

Et syrehue eller fem gjør ingen «kul» film. Filmen har ingenting på hjertet.

Og nå et hjertelig til lykke til alle fans av vasstrukne skotter og dialog nesten utelukkende bestående av besvergelser på f. «Acid House» er sånn sett en gullgruve.

De som krever mer, kaster bort pengene. Paul McGuigans regidebut er bygd på tre noveller av «Trainspotting»-forfatteren Irvine Welsh. Begge beviser at bakgatenes Edinburgh, fyll, dop og syrehuer ikke nødvendigvis verken er kult eller spesielt godt filmstoff. Det er lurt å ha noe på hjertet, også.

Der «Trainspotting» beskrev et liknende miljø med energisk desperasjon og humor, forfaller «Acid House» til repeterende kjedelig formidling av fyord framsagt av frastøtende, i beste fall helt uengasjerende individer. Regissøren sørger eklatant for at det er umulig å føle sympati med en eneste sjel. Det er en kapitalfeil.

«Acid House» presenterer for øvrig verdens styggeste baby.

<B>DOPHUE: </B>Ewen Bremner og Arlene Cocburn som dophuer.