Til å gispe av

Metaroman om lidenskap som blir besettelse og sykdom.

BOK: Jeg-personene i Morten Claussens modernistiske romaner har det vondt med kvinner. De har dem på hjernen, og egentlig ingen andre steder.I «Laura» (2003) var tittelpersonen redusert til et irritasjonelement i fortellerens tankerekker, et speilbilde av hans mor som ung. Årets roman, «Johannes», er en frittstående fortsettelse. Her heter tankebesettelsen først Hanne, senere redusert til Anne og Ane. Likevel klarer han ikke å desimere lidenskapen.

Lapper fra far

Hvem som er offeret for lidenskapen forblir uklart gjennom hele teksten, som har form som en metaroman i gjennomført «stream of consciousness». Jeg-personen sorterer lapper og notater fra sin avdøde far. Denne faren har opplevd sin siste forelskelse til en uklar person ved navn Hanne, og lidenskapen gjennomstrømmer sønnen som nå forsøker å skrive ut farens historie. Grensen mellom fiksjon og virkelighet, ekte og innbilte følelser, far og sønn forblir uklare. Sentralt i historien står hytta ved Steinsfjorden, preget av rustikt mannsliv i flere generasjoner og kalt Hølet på grunn av myggplagen. Her står øksa side om side med vaskevannsfatet.

Oppløsning

Midtpartiet i den tredelte teksten skiller seg stilistisk fra de to øvrige. Her er personen sett utenfra. Her er alt tankestoff og indre monologer borte; alt er skrelt ned til kliniske observasjoner, svært ensformig og detaljert om å lage linjer på et ark, se ut av vinduet, brette sammen arket osv.Den sentrale metaforen i romanen er en verkebyll i farens nakke. Eller er den i jeg-personens nakke? Skillet blir mer og mer utydelig, lidenskapen blir sykdom, alt går i oppløsning.Her bedrives «kritikk av den rene fantasi» og referansene er mangetydige -   til Kierkegaard, Schopenhauer, Kafka, Jobs bok, Korinterbrevene, Chopin m.fl. Et forsøk på å mane fram en forestilling om Werther på hans eldre dager faller i grus. Hanne kan ikke diktes bort i en håndvending.

Jakt på mening

Morten Claussen er en krevende forfatter. Her er side på side uten punktum i teksten, hele midtpartiet er en 20 sider lang setning, og likevel er han «lettlest». Han er springende i refleksjonene, full av digresjoner og ubesluttsomhet. Men han makter å rive i alle fall denne leseren med seg i usikkerheten, villfarelsen og den mer og mer håpløse jakten på mening. Det hele er utført med så stor språklig og stilistisk bevissthet at man innimellom gisper av beundring. Det fins ikke mange forfattere av Morten Claussens format i Norge.