Anmeldelse av Elin Anna Labba, «Herrene sendte oss hit»

Til å grine av

Historien om tvangsflyttingen av samene er gripende og opprørende.

ELIN ANNA LABBA: Svensk/samisk journalist og redaktør. Hun ble tildelt Augustprisen for beste sakprosabok i fjor. Foto: Pax / Hugo Thambert
ELIN ANNA LABBA: Svensk/samisk journalist og redaktør. Hun ble tildelt Augustprisen for beste sakprosabok i fjor. Foto: Pax / Hugo Thambert Vis mer
Publisert

«Herrene sendte oss hit»

Elin Anna Labba

Sakprosa, historie

Forlag: Pax
Oversetter: Trude Marstein
Utgivelsesår: 2021

«Viktig bok om skammelig historie»
Se alle anmeldelser

«Vår fortelling er skiltet som aldri ble satt opp, kapitlet som aldri fikk plass i historieboka,» skriver den samiske journalisten Elin Anna Labba i boka «Herrene sendte oss hit».

For dette viktige bidraget til å fortelle historien om tvangsflyttingen av samene i mellomkrigstida, ble hun belønnet med den svenske Augustprisen for beste sakprosabok i fjor.

Det er en historie til å grine av. Hvorfor har jeg ikke kjent til denne tragiske tildragelsen i norsk/nordisk historie? Som de aller fleste i min generasjon er jeg godt orientert om amerikanske urfolks skjebne. Vi har hørt og sett sanger og filmer om «The Trail of Tears», tårenes vei, der 100.000 indianere ble tvangsfordrevet vestover fra egne landområder mellom 1830 og 1850.

Her i nord skjedde det 100 år seinere. I mindre omfang, selvsagt, men grunnfortellingen er den samme. Den handler om bofaste innbyggeres systematiske fortrengning av nomadiske urfolk. Et skammens kapittel i vår egen historie.

Taushet

Elin Anna Labba ville opprinnelig skrive historien om sin egen slekt. De hadde boplass og sommerbeite på Kvaløya utenfor Tromsø. Om vinteren flyttet de med reinflokken til Karesuando i Norrbotten på svensk side. I 1923 kom de til Jokkmokkfjellene lenger sør i Sverige, tvangsflyttet. Forfatteren vet lite om hva som siden skjedde. De ville aldri fortelle:

«Nå vet jeg at familien min ikke er den eneste, det Sápmi jeg har vokst opp i, er fullt av mennesker som har slikket sine sår i taushet,» skriver hun.

Hun har gravd i etterlatt materiale, intervjuet gjenlevende blant de tvangsflyttede og deres barn og barnebarn. Så har hun vevd sammen et lappeteppe av gamle fotografier, korte beretninger, joik og historiske dokumenter fra myndighetene. Noe har hun diktet for å fylle hullene. «Jeg har måttet akseptere at tekstens form ufrivillig er som hele den samiske historien, som en skolisse noen har hugget over med øks. Trådene er ikke engang fliset opp, de tar bare plutselig slutt,» skriver hun.

Men vekslingen mellom muntlig fortellerstil og lover og dokumenter i stram kansellistil fungerer effektivt. Boka er også brutt opp med joiketekster som ikke er oversatt. Samiske ord og uttrykk går hyppig igjen i hele teksten. Riktignok finnes en ordliste bakerst, men det hemmer leseflyten noe for oss som ikke behersker språket. Ellers ivaretar Trude Marsteins oversettelse fint det poetiske uttrykket.

SLEKTA: Elin Anna Labbas farfar (t.h.) var ti år da dette bildet ble tatt. Foto: FRA BOKA / Eliel Lagercrantz
SLEKTA: Elin Anna Labbas farfar (t.h.) var ti år da dette bildet ble tatt. Foto: FRA BOKA / Eliel Lagercrantz Vis mer

Nye grenser

Den offisielle siden av historien kan ettergås. Den handler om grensedragninger. I 1751 ble den såkalte Lappekodisillen skapt. Den var et tillegg til grensetraktaten mellom Norge/Danmark og Sverige/Finland, og anerkjente samene som et eget folk med rett til å bevege seg fram og tilbake over den nye grensen og med rett til å jakte og fiske og drive reinsdyrhold i pakt med tradisjonene.

Etter unionsoppløsningen i 1905 ville Norge reservere landområdene for bofaste nordmenn. «Nomadelivet er en byrde for landet og den fastboende befolkningen og stemmer lite overens med interesser og ordninger i siviliserte samfunn,» ifølge daværende formann i Arbeiderpartiet Christian Holtermann Knudsen.

I 1919 vedtok Norge og Sverige en felles reinbeitekonvensjon som indirekte avgjorde hvor mange samer som måtte flyttes fra sine boplasser og sommerbeiter på norskekysten. Den ble iverksatt i 1923 og medførte i praksis at grensa mellom Norge og Sverige stengte. Slik ble flyttsamenes levesett revet opp. Opphopingen av samer på svensk side medførte overbefolkning og pålagt flytting til «samebyer» lenger sør i landet. Myndighetene kalte det «dislokasjon». På samisk ble det «bággojohtin», tvangsflytting.

Sosialdarwinisme

Norge stengte altså kyststripene for flyttsamer. «Reinplagen», ble nomadelivet kalt. Norge skulle reserveres for norsktalende fastboende. Ifølge Ivar Björklund, professor i kulturvitenskap, handlet det om sosialdarwinisme: «De ble ansett som fremmede statsborgere fra en utdøende kultur. Man ser det bare som et tidsspørsmål før de uansett forsvinner.»

Reinbeitekonvensjonen var aldri oversatt til samisk, og mange forsto ikke hva flyttingen innebar. Den skjedde dessuten i rekordfart; noen etterlot seg barn i troen på at de skulle tilbake. Mange har klaget over at de aldri rakk å ta farvel.

Ella Blind var datter i en familie som ble tvangsflyttet sørover i Sverige i 1926. Moren hadde født tvillinger, men kunne ikke ta med seg to småbarn. Ella ble igjen hos fastboende. Hun hadde aldri hørt samisk språk, da hun etter tre år ble hentet av familien. Senere ble hun og mange samiske barn skilt fra familien og sendt på internatskole: «Vi fikk ikke bo hjemme i de hele tatt … Herrene sendte oss hit», forteller hun i avsnittet som har gitt tittelen til boka.

Joiken stilnet

Historien om Ánne Márjá Omma, tvangsflyttet fra Senja i 1920, er sår. Den gamle kvinnen forsøkte å rømme fra et eldrehjem og ble funnet med stor oppakning og stav. Hun var på vei til Norge. Hun ville hjem.

I Sverige ble nordsamene drevet sørover, til steder som allerede var befolket med skogsamer. Familier ble splittet, og nølte de, ble de ilagt bøter og måtte slakte deler av reinflokken etter ordre fra «herrene», lappfogdene. Særlig tankevekkende er beretningene om reinsdyra som intuitivt alltid vendte nesa nordover, som trekkfugler. Det skulle ta tre år å venne rein til nytt land, mange dyr forsvant og ble aldri funnet igjen. Joiken forstummet også.

Det er en tårenes vei Elin Anna Labba så gripende viser oss her.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer