Til Amerika på flukt fra den store sorgen

Gjennomarbeidet debutbok, men ikke stor litteratur.

ANMELDELSE: Sommeren 1892: Amerikabåten MS Majestic damper ut fra kaia i Christiania.

På dekket står det unge ekteparet Esten og Ingrid. De er på vei til det lovede land, men egentlig på flukt fra en stor sorg. Deres lille datter døde to år tidligere.

Det har nesten ødelagt dem - og ekteskapet deres.

Typiske utvandrere Med på reisen er også prestesønnen Andreas. Han kommer fra et besteborgerlig og strengt pietistisk hjem i Stavanger. Også han rømmer fra en stor sorg. Med sine solide klær og sølvmansjetter stikker han seg ut blant passasjerene på tredjeklasse. Han og Ingrid finner tonen på dekk, i scener som kan minne om paret på Titanic.

Når de ankommer Amerika skilles deres veier. De tre - riktignok fiktive - skikkelsene er av de nærmere en million nordmenn som har utvandret til Amerika siden 1825, og målt fra folketallet var det kun irene som hadde større utvandring enn oss. Temaet har blitt en egen litterær sjanger, som synes å ha tatt seg opp de siste årene. kanskje også for å minne et nyrikt Norge på at det bare er hundre år siden det var vi som var på flukt fra sult og sott.

De viktigste senere utgivelsene er Toril Brekkes forbilledlige trilogi «Drømmen om Amerika», og Sverre Mørkhagens imponerende tobinds sakprosaverk «Farvel Norge». Debutanten Kari Nygaard er litteraturviter, og har åpenbart satt seg inn i stoffet.

Hun laget skikkelser som karakteriserer typiske utvandrere: Esten er østerdøl, og yngre sønn uten odel. Ekteparet reiser, som de fleste andre norske utvandrere, til Minnesota. Blant strenge lutheranske arbeidsomme folk, tause og tunge som de nordiske nybyggerne ble regnet for å være der over.

Ingrid derimot, er ingen typisk god lutheransk hustru. Hun er fantasifull og skoleflink, men blir holdt nede av sin trauste ektemann. Andreas er den ensomme eventyrer. Kunstnersjelen som hopper av jusstudiene og helst bare vil lese - en ung sultende Hamsun som havner i Chicago, og får jobb på de illeluktende slakteriene der.
Lykkes ikke helt Stilistisk sett er ikke dette stor litteratur. Det er det heller ikke ment å være. Nygaard skriver nokså rettfrem, med skikkelser og miljøskildringer som kan minne om Anne Karin Elstad.

Men hun lykkes ikke helt. Mye av fortellingen er tilbakeblikk, til Andreas´ mislykkede Christiania-år, opprøret mot farens gudstro, lesning av Nietszche og Strindberg.

Mens Ingrids fortelling langsomt nøstes opp: hennes skoleflinkhet og lesning som alltid blir stoppet av taus, bondsk krav om arbeid.

Klisjeer som kunne vært greit nok i denne type bok. Men det blir for stivt og konstruert. Det blir for mange gjentagelser, og det går for langsomt. Ikke overraskende er det duket for et trekantdrama. Andreas og Ingrid møtes igjen. I en avslutning som tyder på at dette er første bok i en trilogi. Den kan bli fin den, om bare Nygaard klarer å få mer liv i skikkelsene og miljøet.

Til Amerika på flukt fra den store sorgen