Til begjær og besvær

Spellemannsprisen er som vanlig gjenstand for diskusjon. Spiller Bjørn Eidsvåg pop eller viser?

NESTE MÅNED skal Spellemannprisen dels ut for 31. gang. Prisen har i takt med musikken opplevd en rivende utvikling. Det er platebransjen selv som står bak prisen, som blir en slags oppsummering og vareopptelling for året som gikk. Det begynte med en håndfull priser i 1972, mens lørdag 22. februar kan så mange som 21 priser bli delt ut.

I EN SERIE ARTIKLER her i Dagbladet har det kommet fram kritikk mot klasseinndelingene. Dette er ikke noe nytt at nominasjonsprosessen innbyr til diskusjon i Musikk-Norge. Visesangere reagerer når visekategorien fylles opp av plater som har lite med sjangeren å gjøre. Dermed blir de som uttrykker seg gjennom den klassiske, lavmælte og litterære visa skviset ut til fordel for et mer poppreget uttrykk, jamfør Vamp og Bjørn Eidsvåg. Dypest sett går kritikken på kommersialiseringen av prisen.

VISER ER JO SÅ MANGT, sa en gang Alf Cranner til Alf Prøysen. Tull, sa Prøysen og la til: «En vise er en vise, og en pølse er en pølse.» Men det var den gang, for tar du en titt i en velassortert kjøttdisk er det bare å konstatere at en pølse ikke lenger er en pølse. Men man skal likevel lytte til kritikken. For den lavmælte visa er alle pop- og rocklåters mor - den enkle melodien som ligger i bunnen. Derfor må man hegne om visa. Vi har to rockpriser, to poppriser, samt nykommer-, elektronika- og hiphoppriser. Og det er flott, men da bør den samtidig begrense muligheten for såkalte voksenpopartister til å beslaglegge visekategorien.

HVOR UHILDET opererer juryene? Forrige tiårs mest overraskende suksess, albumet «Noen ganger er det ålreit» (1995) med Odd Børretzen og Lars Martin Myhre, ble ikke engang nominert. To år etter fikk den to priser. Bjørn Eidsvåg fikk en pris i 1990 for «Alt du vil ha», og nylig fortalte han meg: «Jeg fikk Spellemannprisen for Alt du vil ha' - kanskje min dårligste plate. Men jeg hadde en viss suksess.» Skal en pris være viktig og levende, må den diskuteres. Og man vil nok alltid savne sin artist. Jeg lurer på hvorfor ikke Jan Eggum er nominert. «President» er sannsynligvis hans beste (pop-)plate. Spellemann - en pris til begjær og besvær