SPLEISELAG: Kanskje de rikeste kan sponse den fattigste med et laken, som det også heter.
SPLEISELAG: Kanskje de rikeste kan sponse den fattigste med et laken, som det også heter.Vis mer

Til bekymring for fattig og rik

På kornet: Det økonomiske adelskapet slår nye rekorder.

Meninger

Jeg leser vanligvis ikke magasinet Kapital. Men via Klassekampen ser jeg at man har gjort den populære øvelsen å liste opp landets 400 rikeste mennesker. De har ifølge avisen økt sin formue med til sammen 87 milliarder kroner. De har ikke delt denne potten likt mellom seg. Hver av dem har grafset til seg så mye som mulig. Odd Reitan, Petter Stordalen, Stein Erik Hagen og Kjell Inge Røkke har til sammen økt sine formuer med 22 milliarder, skriver avisa. Det betyr så vidt jeg kan regne meg fram til, at disse fire alene står for 25 prosent av fortjenesten. Gjett om de 396 andre er misunnelige.

Hadde dette vært for eksempel i Russland før 1917 eller i Kina rett etter krigen ville en slik liste vært å betrakte som en uthengning som i sin tur lett kunne ført til vanlig henging. Men jeg regner med at Kapital lager denne kåringen som en honnør til de flinkeste gutta i klassen. Å lese disse navnene er sikkert ren porno på Oslo Børs. Jeg husker et TV-program om japper, der en del av de flinkeste unge spekulantene ble trukket fram og intervjuet. Konklusjonen fra en av dem lød slik: «Den som har mest når’n dauer, har vinni.»

De 400 vinnerne har slått en rekord og eier nå til sammen over tusen milliarder kroner. Det neste blir at de er oppe i fantasillioner, som vi kan lese om i Donald. Onkel Skrue er muligens et idol for de rikeste blant oss, bortsett fra at han er dårlig på investering. Hvis det hadde lønt seg å oppbevare pengene sine i en pengebinge, hadde det sikkert vært bygd minst 400 av dem land og strand rundt.

Jeg har en idé til Kapital. Hvorfor ikke lage en liste over de 400 fattigste? De er kanskje ikke så lette å finne fram til, men med en gjeng undersøkende reportere som kunne gått manngard gjennom drabantbyer, grisgrendte bygder, forblåste fiskerbruk og nedlagte industriområder, burde det være mulig. Kanskje kunne den aller fattigste fått en pris. Hvis de 400 rikeste spleiset, måtte det vært mulig å skranglet sammen for eksempel til en tusenlapp. Slik at også den fattigste kunne fått se hvordan en Edvard Munch ser ut i virkeligheten.