Til dekket bord

Tore Renberg skrev i Dagbladet at det står bra til med norsk litteratur for tiden. Ari Behn ble rasende. Hvorfor ble han det?

Det er mange år siden ny litteratur har fått så mye oppmerksomhet og nådd så mange som nå. Om litteraturen mot slutten av nitti-tallet er bedre eller dårligere enn den var for ti eller tyve år siden, skal jeg ikke ha sagt, man er alltid blind for sin egen tid, men ett vet jeg: noe skjer, noe er ved å forandre seg.

Da jeg begynte å lese norsk samtidslitteratur for ti år siden, befant de virkelig gode bøkene seg i periferien, det var der de foldet seg ut, i største hemmelighet. Ikke så rart, begrepet «henvendelse» stod disse forfatterskapene fjernt, og fantes det en verden som de dyrket, var det tekstens. Men akademisk? Flinkt? Livsfjernt? Nei, nei, nei. Aldri har villskapen vært større i norsk litteratur. Svein Jarvolls «En Australia-reise», Tor Ulvens «Gravgaver», Jon Fosses «Bly og vatn». Hadde Ari Behn møtt en av disse romanene i et portrom, ville han ha lagt på sprang: fanatiske, kompromissløse og med fråden skummende rundt kjeften spiser de skitten realisme til frokost. Men oppmerksomhet fikk de ikke. Og kanskje er det først nå at det er mulig å lese dem. For ikke lenge siden tok jeg fram bøkene til Tor Ulven, og ble forundret sittende og bla: Var dette de samme tekstene som jeg en gang hadde vurdert som vanskelig tilgjengelige, som eksklusive og smale? Men dette er jo kjent! tenkte jeg, og først noen dager senere forstod jeg hvor jeg kjente det fra. Samtidslitteraturen. De innsiktene Ulven kjempet fram, de språklige retningene han gikk opp, er nå i bruk overalt, bevisst eller ubevisst, skjult eller åpent. Slik virker litteraturen. Og det er en av grunnene til at den nå, mot slutten av nitti-tallet, er så rik og så sterk. Noen har ryddet vei, noen har åpnet opp, det finnes flere muligheter enn før.

  • Samtidig har viljen til henvendelse økt, kvalitet er ikke lenger ensbetydende med eksklusivitet, og at en roman som Erlend Loes «Naiv. Super», som både tematisk og formalt holder et høyt nivå, nå har solgt 40000 eksemplarer, viser at publikum sitter klar. Og de er sultne. Når Ari Behn får masse presse, og boken hans selger i bøtter og spann, er ikke det fordi han er en usedvanlig begavelse, men fordi forholdene har blitt lagt til rette for ham. Ari Behn kom til dekket bord. Dette forstår han tydeligvis ikke, siden han i denne usedvanlig idiotiske artikkelen rakker ned på hele sin samtids og sin nære fortids litteratur. Han sager over den grenen han sitter på, og det er trist å se ham falle.
  • Nesten all vår originalitet skyldes det stempel tiden setter på våre sanser, skrev Baudelaire, en uhyggelig, men samtidig enormt tiltalende innsikt: Når jeg skriver, er det ikke bare meg selv og mine egne tanker jeg artikulerer, det er også min egen tid. Uhyggelig fordi det ligger utenfor min rekkevidde, tiltalende fordi jeg ikke er alene, det finnes et oss, som alle, enten de vil eller ikke, skriver innenfor. Det er der, og bare der, livet i litteraturen ligger. Ikke i en eventuell tematisk likhet med virkeligheten, som Ari Behn og flere med ham tror, men i dette nærværet: samspillet mellom den som skriver og den tiden han befinner seg i. Og det er derfor gode forfatterskap så ofte dukker opp i klynger. Solstad, Økland, Fløgstad, Lunden på slutten av sekstitallet, for eksempel, eller Fosse, Kjærstad, Jarvoll, Ulven på åttitallet. Hvem som vil bli trukket fram fra tiden vi befinner oss i nå, er selvfølgelig umulig å si, og heller ikke så interessant.
  • Men noe skjer. Formene forandrer seg, interessefeltet forflytter seg - og plutselig foreligger bøker som «Zalep» av Thure Erik Lund, «Å erstatte lykka med eit komma» av Espen Stueland, «Mørkt kvadrat» av Tone Hødnebø, «Renselse» av Tore Renberg, «Tavler og bud» av Steinar Opstad. Bøker som dytter tankene mine til steder de aldri har vært før. Jeg leser dem, jeg grubler på dem, møter motstand i dem, og når jeg setter meg ned for å skrive, er de nedfelt i meg, som samtid. Det finnes en underlig form for kollektivitet her, som ikke handler om likhet eller enighet - de nevnte bøkene er alle radikalt særegne - men som har med litteraturens kraft å gjøre: mottagelighet for forandring, evne til bevegelse, vilje til liv. Gamle former - som f.eks. den amerikanske novelletradisjonen, eller for den saks skyld den europeiske hardcore-modernismen - kan ikke artikulere annet enn gamle tanker, de har for lengst mistet bevegeligheten, de minner om døde veps i en vinduskarm: kroppen er intakt, men alt liv er borte.

Ari Behn slår i tomme luften, og sannsynligvis er det et godt tegn: det betyr at det er god plass i norsk litteratur for tiden.