VAR SYK: Jeg elsket at godteri og julekaker var tilgjengelig hele døgnet, jeg hatet at jeg ikke klarte å kontrollere inntaket, skriver Sandra Lyng Haugen om tida som spiseforstyrret. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
VAR SYK: Jeg elsket at godteri og julekaker var tilgjengelig hele døgnet, jeg hatet at jeg ikke klarte å kontrollere inntaket, skriver Sandra Lyng Haugen om tida som spiseforstyrret. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Til dem som gruer seg til jul

Sandra Lyng både elsket og hatet julen som spiseforstyrret.

Meninger

Nå når jeg er i «vinden» igjen med ny singel blir jeg ofte intervjuet. Og når jeg blir det, blir jeg fortsatt spurt om spiseforstyrrelsene jeg hadde i 9 år. Det er et spørsmål som stilles som om det er like naturlig som å spørre meg om hva klokka er.

Fortsatt er det et veldig sårt tema for meg. Jeg sliter ikke lenger med spiseforstyrrelser selv, men jeg tenker på dere der ute som gjør det! Som gruer seg til de store julemiddagene og julekakene det blir forventet at du skal smake på.

Dette innlegget er hentet fra artikkelforfatterens blogg.

Jeg vet at for mange med spiseforstyrrelser kan julen være den vanskeligste tiden. For de som sliter med overspising (som jeg gjorde) finner fristelser på jobben, i lunchen, på julebord og julefest. Man vil egentlig ikke spise fordi man føler seg mett, men noe gjør at man ikke klarer å holde seg unna matfatet.

Og etter at man har gitt etter for lysten og falt for fristelsene så blir man lei seg. Man angrer seg, eller blir rett og slett så full i magen at det gjør så vondt at man kaster opp. Det finnes en diagnose som beskriver den opplevelsen, Bulimia Nervosa.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var det jeg slet med. Jeg elsket og hatet julen på samme tid. Jeg elsket at godteri og julekaker var tilgjengelig hele døgnet, jeg hatet at jeg ikke klarte å kontrollere inntaket. Som en junkie som bare MÅ ha dopet sitt, MÅTTE jeg ha noe sukkerholdig, mye av noe deilig mat, ett eller annet for å fylle det tomrommet jeg hadde inni meg.

Det er også ekstra vanskelig for dem som sliter med anoreksia, siden alle rundt juletidene er så fokuserte på at «nå skal vi kose oss» og hvor nisser og mat står ca like høyt er det vanskelig å la være å tenke på det. Man vil være «normal» og spise normalt, hva enn det er. Uten å bli lagt merke til, men Lise (la oss kalle en jente som har ett anstrengt forhold til mat for Lise) vet at hele familien ser på henne rundt matbordet. Hun får kommentarer om at hun er flink hvis hun spiser og bekymrede blikk om hun ikke gjør det.

Min gode venninne Lotte har gått ned 50 kg pga overvekt. Det var en kamp for henne psykisk og fysisk som få kan relatere seg til. Hun gjorde det på en sunn måte med kun fokus på trening og kosthold. Julen kommer til henne også og det er rart med det men hun sitter med akkurat samme følelsene som mange andre. Hun gruer seg til jul.

Her om dagen fortalte hun meg at hun hadde spist en sjokolade, noe som førte til at hun fikk så dårlig samvittighet at hun gråt resten av kvelden. Lotte fokuserer på sunt kosthold i hverdagen og det at julen nærmer seg gjør at hun vil være «ekstra» flink. For hun vet hvilket kosthold julen bringer «da er alt lov». Burde hun heller spist julekaker i stedet for havregrøt til frokost, siden det er jul? For velger hun sunnere alternativer kan det bli ett tema. Så slitsomt.

Da jeg var på julebord her om dagen, køddet mannen over meg med at han var så mett at han skulle ønske han hadde bulimi. Han burde tenke seg litt bedre om før han snakker, eller hvem han sier det til.

Jeg ble rett og slett litt satt ut, for meg var ikke det morsomt. Bulimi, morsomt, man bare kaster opp maten sin igjen for da slipper man å være så mett, da slipper man å bli tykk.

Men vet dere hva? Spiseforstyrrelser handler som regel ikke om utseendet, jeg kan ikke få sagt det nok. Jeg ville selvfølgelig se pen ut og ha en normal kropp da jeg slet, men det handlet bare om at jeg har opplevd så mye vondt i livet som jeg ikke visste hvordan jeg skulle takle.

Så det ble taklet - kontrollert, eller i mitt tilfelle, helt ukontrollert igjennom noe så enkelt, noe så livsviktig som mat. Jeg er sikker på at jeg kan skylde på meg selv nå som jeg er gluten intolerant og laktose intollerant (Les blogginnlegget om det her) det kommer konsekvenser av å tulle med kroppen.

Jeg føler med dere der ute som gruer seg til jul på grunn av dette. Og bryr meg. Gå inn på IKS.no (interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser, men gutter er også velkomne) og finn ut hvordan ekte mennesker som har gått igjennom det samme som deg kan hjelpe. Hvordan de kom seg igjennom det vanskelige eller hvordan de overlever hverdagen.