Til det storslåtte

Stor, større, størst i parodisk dannelsesroman.

BOK: «Et sted, over regnbuen, er det plass til oss alle», lover Bjørnstad i «Damen i dalen». Det er avslutningen på trilogien om den uhyre begavede klassiske pianisten Aksel Vinding, hvorav de to første bindene het «Til musikken» (2004), og «Elven» (2007)

Selvmord og død

Året er 1971. Men det er ikke mye EU-kamp og verdensbegivenheter i denne boka som er en slags dannelsesroman, lagt i munnen på en aldrende og mimrende Vinding. Den bråmodne 19-åringen Aksel er på vei til verdensberømmelse etter en storslått debutkonsert. Han har allerede rukket å bli enkemann etter at hans 15 år eldre hustru, den vakre og begavede legen Marianne Skoog, hengte seg gravid med deres ufødte barn. Trolig av sorg over at hennes vakre og begavede musikerdatter Anja døde, også hun en av Aksels erobringer. Boka åpner idet han blir fisket opp av elva etter et selvmordsforsøk. Tilfeldigvis av den begavede musikeren Gabriel Holst.

Tar helt av

Bjørnstad er proff. Han kan snekre sammen en fortelling. Parallelt med kjærlighetshistorien vandrer Vinding gjennom musikkhistorien. Han modnes kunstnerisk fra den store Brahms, via den enda større Rachmaninov til den aller største Mozart. Men det er ikke mye modenhet å spore hos forfatteren Bjørnstad.

Hans lett pubertale hang til floskler og det smule storslåtte, tar i denne boka fullstendig av. Samtlige bærer navn som hentet fra et ibsensk skuespill. Samtlige er særdeles begavede musikere. Alternativt leger, helst verdensberømte professorer. Og de – begavede leger altså – elsker musikk ifølge Bjørnstads naturlov. Ja, så slenger det noen alminneligheter innom da, en dannet direktør Høegh her, en reder Fabian Holst der.

Over himmelen

Paradoksalt nok er et sentralt tema Vindings flukt fra «snobberiet» og «alle de syke menneskene med de altfor høye ambisjonene. De som vil leke Gud, fordi de ikke har talent for noe mer oppfinnsomt».

Vinding reiser til Pasvik-dalen på jakt etter den siste av Skoog-kvinnene, den vakre og særdeles begavede musikalske legen Sigrun. Men akk. Her kommer selveste Rachmaninov vandrende over isen fra det «store» Russland – riktignok i en drøm. Og da Vinding i all beskjedenhet skal undervise på en folkehøyskole, er han ikke snauere enn at han forløser unge Tanja kunstnerisk. HUN er begavet hun. Så begavet at «hun synger seg rett gjennom himmelen og videre oppover», som Vinding alias Bjørnstad uttrykker det. Så forsiktig og presist som bare Bjørnstad kan.