DEBATT

Til en mann

Det er ikke lett å si fra. Jeg synes ofte det er vanskelig, og jeg har øvd veldig lenge. 

- Jeg sier ikke at jeg tror du er en potensiell voldtektsmann, jeg sier at jeg tror vennen din er det. Du veit hvilken jeg mener, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Frank May / NTB scanpix 
- Jeg sier ikke at jeg tror du er en potensiell voldtektsmann, jeg sier at jeg tror vennen din er det. Du veit hvilken jeg mener, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Frank May / NTB scanpix  Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Her om dagen snakket jeg med en venninne om det å si ifra. I hennes tilfelle handler det om et konkret eksempel der hun plutselig var blitt punchline i en voldtektsspøk. Det er ikke så veldig kult, av mange årsaker. Min erfaring tilsier at det ikke er så gøy å kose seg i ett sekund, for å i neste sitte der og lure på hva slags kvinnesyn vennene dine egentlig har, om du må ødelegge stemningen ved å si ifra om at sånt ikke er greit, og bli hun kjipe kjerringa igjen, eller om du i verste fall må føre opp noen av dem på den mentale lista over menn du unngår å være alene med.

Jeg er en sånn som sier ifra. Nå skal jeg verken skryte på meg å alltid gjøre det, eller å alltid skjønne når jeg burde gjøre det, men som regel sier jeg ifra. I noen situasjoner har det vært dritvanskelig. Det var ikke så kult å be den eldre mannen jeg møtte i jobbsammenheng, om å forklare den blowjobevegelsen han gjorde da jeg spurte om det var noe jeg kunne hjelpe ham med. Det var ikke så kult å være hun som ødela stemningen da gutta fant fram de bildene av en norsk toppblogger.

Det var heller ikke så kult å ikke si fra da jeg ble fortalt at mitt «ellers takk» til invitasjon om tomannsnach ikke var «tydelig nok til å holde i retten». Selv om han som sa det var en venn, og jeg skjønner at det var en vits som skulle spille på straffefriheten i voldektssaker. Der jeg sto ved Birkelunden klokka to om natta, syntes jeg det var enda mindre morsomt enn jeg ville gjort midt på lyse dagen. Midt på dagen hadde jeg heller ikke følt meg tvunget til å le, for å prøve unngå en eskalerende situasjon.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer