Til forsvar for offentlig sektor

«Vi er mange som ønsker større investeringer for å gi befolkningen kunnskaper, kompetanse, trygghet, helse og et rikere liv. Derfor behøves et ekstra løft for offentlig sektor.»

Kommuneøkonomien har vært i søkelyset de siste ukene. I begynnelsen av juni vedtok foreldrene ved Holumsmoen skole i Nittedal å innføre frivillig foreldrebetaling for å skaffe midler til vikarer og skolemateriell. Bekkelaget skole fulgte etter, og andre planlegger det samme. Den 10. juni meldte NRK Dagsnytt at 70% av 150 forespurte ordførere kan komme til å trekke seg før lokalvalget neste år, fordi kommunene har for dårlig økonomi. Andre kommuner går inn for sivil ulydighet ved å nekte statlig prioriterte oppgaver. Ordførere med ulik politisk farge forteller om manglende evne til å løse fellesoppgaver på tross av beinhard effektivisering. Rælingen-ordfører Margaritha Rambøl (H) oppfordret kommunalministeren til å prøve seg som lokalpolitiker for å se hvor store problemene er.

Som bystyrerepresentant i Skien ser jeg også mange viktige oppgaver som vi ikke har sjanse til å løse. Blant tiltakene som utredes hvis det ikke lykkes å skape budsjettdekning på annen måte, er redusert sosialhjelp, redusert transportordning og dagtilbud for funksjonshemmede, nedbemanning spesielt innen fysioterapi og ergoterapi, og stopp i flyktningemottak for 2003, tiltak som vil få svært negative konsekvenser.

Mange kommuner sliter med store problemer. Selvsagt er det ille for pleietrengende eldre som ikke får nok hjelp, og for skolebarn i for store klasser og med helsefarlig inneklima. Et problem er også slitasjen på folkevalgte og på demokratiet. Hvordan skal vi få folk til å være med i lokalpolitikk når det er så små midler som står til rådighet? En representant for administrasjonen i byen vår sa det slik: «Her synes det å være lite spillerom for politikk». Å lese lokalaviser er å høre en samstemt klagesang over kommunal armod og fellesoppgaver som ikke blir løst. Ringeakten for politikk griper om seg. Representanten for Eldrerådet i Skiens hovedutvalg for helse- og sosialsaker har flere ganger sagt: «Ikke bruk politikk på eldreomsorgen». For mange fremstår politikk som mindreverdig.

Finnes problemene bare på kommunenivå? Selvsagt ikke. Vi bygger for små sykehus, i et forsøk på å begrense driftskostnadene. Resultatet blir det motsatte. Opptrappingsplanen for psykiatri som ble varslet i 1998, synes for en stor del lagt på is. I somatikken fører ventelistene til skippertak som at det bevilges ekstramilliard til behandling i utlandet. Telemarksavisa meldte 17. juni at hittil i år har 190 telemarkinger fått operasjon utenlands, mange i en klinikk drevet av en nordmann i Strømstad. Universitetene får heller ikke nok midler. Fagområder nedlegges, forskningsinnsats reduseres og i mange fag er det alt for få lærere i forhold til studenter. Mange eksempler kunne nevnes. Riktig nok er det også mye bra i offentlig sektor, mange idealistiske mennesker som arbeider mye og med gode resultater. Like fullt er det svært mange områder der vi ikke oppnår det som burde forventes. Ikke minst i eldreomsorgen er det vel en utbredt følelse blant folk at vi er for dårlige både

kvalitativt og kvantitativt.

Hvordan har det kunnet bli slik? Er det hele et resultat av at vi er for få i Norge? Er samfunnet for lite til å klare de utfordringene som dagens velstandssamfunn stiller oss overfor? Vil utdanning, forskning og helsevesen i økende grad bli overtatt av multinasjonale konsern med større kapital og kompetanse? Hva vil dette gjøre med oss som folk og som kulturnasjon?

Jeg tror det er mange forklaringer på situasjonen, og ansvaret er nok tverrpolitisk. Vi er få her i landet, med grisgrendt bosetting og mangel på stordriftsfordeler. En annen faktor er levestilen med kvinner som likeverdige deltagere i arbeidslivet, og relativt kort arbeidstid som gjør det mulig å ha familieliv. Når enkelte beklager seg over økningen av tallet på offentlig ansatte de siste 20 årene, er det viktig å huske på det som skyldes likestilling, normalarbeidsuke og kvinners yrkesdeltagelse; dette er en ønsket utvikling.

Noe som vi kan forandre, er den manglende verdsettingen av skolenes grunnopplæring i norsk, matematikk og naturfag. Vi har aldri vært et folk som har satt utdanning, forskning og kompetanseutvikling særlig høyt. Vi behøver ikke å gå lengre enn til Sverige og Finland for å finne en helt annen vektlegging av dette. Finland ble nylig det beste av 32 OECD-land i en undersøkelse som omfattet 265000 skoleungdommer i 15-års alderen. Se på ringvirkningene som slikt gir, også for finsk helsevesen og for næringslivet. Se på NOKIA. I Norge har mange ungdommer alt for dårlige kunnskaper i basisfagene. Problemene som dette skaper, forsterker seg oppover i skolesystemet og på høyskole- og universitetsnivå. Resultatet blir manglende kompetanse til å løse det moderne samfunnets oppgaver. Utdanningssektoren må rustes opp betydelig, helt fra grunnskolen. Dessuten har vi ledelsesproblemene. Ledere i virksomhet basert på høykompetanse bør i større grad ha slik kompetanse selv. Tendensen til å velge

administratorer uten innsikt i det de administrerer, vil nok hevne seg. George Kennings skygge hviler fortsatt dystert over landet.

Et annet problem er troen på at oppgaver kan løses ved lovgivning i stedet for med kompetanse og penger. Kommunehelseloven er et godt eksempel. Da den kom, ble det fremholdt som et svært gjennombrudd at folkets rettigheter ble lovfestet og med adgang til å klage på manglende ytelser. Selvsagt har det senere vist seg at lovhjemmel ikke hjelper når der ikke finnes økonomi. Eksempelvis har vi i Skien nedlagt skolelegetjenesten. Vektlegging av skolehelsetjenesten i loven hjelper lite når økonomien er så dårlig, og nedskjæringer på andre poster ville hatt langt større konsekvenser. Mange eksempler kunne nevnes, fra ulike sektorer.

I Norge har vi også fått en slags klokkertro på at vi kan organisere oss ut av problemene. Også fagfolk griper til omorganisering når de ikke har andre muligheter. Se på universitetene, se så mange ganger de har omorganisert studieplaner og instituttstruktur de siste 20 årene. Men hva har skjedd med forskningen og studiekvaliteten? I første omgang blir det nå interessant å se hvordan den statlige overtakelsen av sykehusene vil virke. Vil den gi en sårt tiltrengt bedring av tjenestetilbudet til befolkningen, eller vil vi få statlige helsebyråkratier som fremmer sin egen vekst? Det er allerede mange faresignaler. Det er imidlertid positivt at kommunalminister Erna Solberg så sterkt har fremhevet kommunenes muligheter for innsparing og effektivisering ved å slå seg sammen eller samordne sine tjenester. I Skien har det i flere år pågått en prosess for å effektivisere og redusere antall ansatte i administrasjonen. Selvsagt må vi være villige til fortsatt effektivisering, og eventuelt til

kommunesammenslåing. Uavhengig av dette har vi likevel store problemer med å løse oppgavene våre. Som så mange andre kommuner trenger vi sårt til en bedre økonomi.

I Dagbladet 1. juli står det at gjennomsnittslønnen for en ordfører, litt over en halv million kroner i året, skaper reaksjoner på Stortinget. Nestlederen i kommunalkomitéen uttaler at ordførerne «ikke burde tjene så godt for å kjøre kommuneøkonomien i grøfta». Uttalelsen kan tyde på at sentrale rikspolitikere ikke forstår hvorfor kommunene sliter med dårlig økonomi.

Etter min mening trenger politikerne på riksplan en større forståelse av at nye lovpålagte oppgaver til kommunene må følges av økonomiske midler. Bak dette ønsket ligger min overbevisning om at landets framtid avhenger av offentlig sektor. Det vesentlige er ikke Nordsjøoljen eller andre rikdomskilder, men hva vi bruker rikdommen til. Jeg har inntrykk av at det blant kommunepolitikere over det meste av landet er et utbredt, tverrpolitisk ønske om at Norge gradvis og på en kontrollert måte må bruke mer penger til nøkkelfunksjoner innen utdanning, helse og forskning. Vi er mange som ønsker større investeringer for å gi befolkningen kunnskaper, kompetanse, trygghet, helse og et rikere liv. Derfor behøves et ekstra løft for offentlig sektor. Og spesielt trenger vi nå en skikkelig bedring av forholdene i kommunene.