Arbeiderpartiet:

Til forsvar for Støre

Den største tabben Arbeiderpartiet kan gjøre, er å tro at problemene forsvinner hvis de kvitter seg med lederen.

Kommentar

La oss male med bred pensel først: Arbeiderpartiets nederlag skyldes mangel på helhetlig overbygning. De siste fire åra har vært for mye enkeltsakspolitikk og for lite overordnet framtidsvisjon. Kall det mangel på ideologi om du vil, eller si deg fornøyd med at det bare er en identitetskrise. Symptomene er uansett de samme: Selv om partiet kan være tydelige og konkrete i enkeltsaker, er det ingen klar rød tråd i prosjektet.

Det gjør velgerne usikre. De er kanskje fornøyd med partiets konklusjon fra sak til sak, men de finner ingen mønstre. For et ansvarlig styringsparti er ikke uforutsigbarhet av dette slaget en velgermagnet. I år var det mange av dem som heller foretrakk klarere alternativer i SV, Senterpartiet, Rødt eller MDG.

Noen hevder Jonas Gahr Støres arvede formue var et problem for han i valgkampen. Sveriges sosialdemokratiske statsminister er fagarbeider, Støre er millionarving. Når du har seksti millioner i formue, må du jobbe hardere enn normalt for å overbevise landets mange slitere om at dere er på samme lag.

Men på samme måte som Støre ikke kan lastes for pengebingen han ble født med, er mangel på en politisk overbygning også noe han arvet. Arbeiderpartiet har siden valget i 2009 hatt problemer med å gi velgerne et klart og tydelig svar på hva partiet er og hvor det skal. Selv for en bauta som Stoltenberg var det vanskelig å finne opp partiet på nytt igjen mot slutten av den rødgrønne epoken. Det at Støre skulle klare det på tre år, er mye å forlange. Framfor å pirke i hans personlige økonomi, som antakeligvis ikke har gjort det største utslaget på valgresultatet, bør partiets havarikommisjon lete andre steder etter gode forklaringer.

Støre kan imidlertid lastes for mangel på framgang i politikkutviklinga. En partileder er nødt til å trekke partiet videre, og Støre tenker kanskje nå at han skulle fornyet mer, og forankret mindre.

Etter mange år med en egenrådig Stoltenberg ved roret, og tidvis stor avstand mellom regjeringsapparatet og partiorganisasjonen, var det riktignok behov for å føre partiet sammen igjen da Støre tok over. Men partiledelsen hadde tålt mer politisk strid på landsmøtene enn de har hatt nå. De hadde tålt flere nederlag. Ja, det koster, men det kan gi rausere rom for politikkutvikling. For lite uenighet har gjort politikken uklar og rundt i kantene.

Når selvransakelsen er kommet så langt at det er tid for å konkludere om hva som gikk galt, bør partiet peke på mer enn bare enkeltpersoner. Det er fellesskapet som sviktet for Arbeiderpartiet, og nederlaget er et felles ansvar. Skal Arbeiderpartiet komme seg videre må de, som SV-profilen Andreas Halse treffende påpekte i en kommentar på Facebook i dag, vise en «reell vilje til å lytte, og en stor dose ydmykhet på vegne av egne posisjoner og politiske og strategiske valg». Problemet er politisk, ikke personlig.

Men på tross av mangel på en tjukk rød tråd i det politiske prosjektet, var muligheten til å vinne regjeringsmakt alltid til stede for Støre. Forutsetningene tatt i betraktning var valget hans å tape. Når vi skal analysere Arbeiderpartiets nederlag i 2017, må vi derfor se på djevelen i detaljene.

Oslo 20170912 Jonas Gahr Støre , sammen med nestlederne Trond Giske og Hadija Tajik , holder pressekonferranse etter møte i sentralstyret i Arbeiderpartiet, dagen etter valgtapet i stortingsvalget 2017 Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet Vis mer

Viktigst av dem er partiets skjebnesvangre retningsvalg på vårparten, da optimismen i norsk økonomi var i ferd med å ta seg opp. Framfor å forkaste krisemaksimeringen, holdt partiledelsen fast på en negativ spinn rundt rikets økonomiske situasjon. Det var en gavepakke for Solberg, som gang etter gang kunne peke på at Arbeiderpartiets sannhetsvitne etter alle solemerker løy under ed: Økonomien gikk bedre og bedre.

Kreftene som krever Støres avgang, har rett i at han er en mer belastende leder for Arbeiderpartiet enn de er vant med. Han er mindre populær enn sin forgjenger, noe som er et problem i en valgkamp. Men han har åpenbare statsmannskvaliteter som vil tjene landet godt hvis han blir statsminister. Som regjeringssjef i en krevende parlamentarisk situasjon kan Støre blomstre. Solbergs skjøre parlamentariske grunnlag kan gi han muligheten før 2021.

Spørsmålet både han og partiet må stille seg, er om de orker å stå i det lenger. Er Støre motivert nok til å tåle tvil og spørsmål om sin egnethet som statsministerkandidat fram til neste valg? Er partiet villig til, og i stand til, å stå imot de samme kreftene? En forsmak på det som kommer fikk vi på en pressekonferanse i dag, der Støre bekreftet at han fortsetter. Partiet slår ring om han nå, men spørsmålene forsvinner ikke. Støre var unektelig under hardt press allerede før valgresultatet. Det er han fortsatt.

Den største tabben Arbeiderpartiet kan gjøre er likevel å tro at problemene forsvinner hvis de kvitter seg med Støre. De bør heller trekke litt på Samuel Beckett:

«Det er mennesket i et nøtteskall: Det skylder på skoene når det er føttene som ikke passer». I dette tilfellet kan det hende det er partiet som er føttene – ikke Støre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook