På de siste tjuefem årene har jeg rukket å se noen treningsteorier komme og gå. Først i ti år som aktiv utøver. Deretter i ti nye som trener. I de siste fem i forbindelse med at jeg har jobbet for å hjelpe folk å overvinne dørstokkmila. Om teorier kommer og går, så er én ting uforandret; siste mote innen treningsteori legges alltid frem som om man endelig har funnet den ene og endelige sannheten. Jeg vet derfor etter hvert ikke om jeg skal le, gråte, eller finne frem pistolen når blodsmaksforherligerne i de siste årene har fått spaltekilometer på spaltekilometer til å lansere intervallevangeliet sitt i rikspressen, nå sist i Dagbladet.

La oss begynne med hvordan treningsteoriene preger idrettsbevegelsen rent allment - via toppidretten som igjen legger føringer for treningen fra utøverne er rundt syv år gamle. Svømmingen, idretten jeg vokste opp i, er et glimrende eksempel. Den kalde krigen skapte ikke bare et våpenkappløp; den førte til et vitenskapskappløp mellom Øst og Vest hvor man tok den til en hver tid beste treningskunnskap og råkjørte utøverne i henhold til denne.

Treningsfysiologiens internasjonale yppersteprest i svømmingens tilfelle var norsk. Ørjan Madsens banebrytende bok fra et kvart århundre siden, «Coaching The Young Swimmer» dannet ikke bare skole, den skapte helfrelste disipler. Slettes ikke ulikt måten NTNU i dag forsøker å omvende trenere og legfolk på. Kunnskapsbasen til Ørjan var så solid at ingen kunne si han i mot. Forskningen var - da som nå - tilsynelatende uimotsigbar.