Til helvete med blodsmaken

TRENING: Jeg vet ikke om jeg skal le eller finne fram pistolen når intervallevangelistene nå får ødelegge folks livsglede.

INTERVALLTRENING: Vi risikerer at Ola og Kari blir luta lei og setter seg rett ned i sofakroken igjen — og blir der, mener kronikkforfatteren. Her driver Marit Bjørgen intervalltrening

på rulleski.
Foto: Erik Berglund
INTERVALLTRENING: Vi risikerer at Ola og Kari blir luta lei og setter seg rett ned i sofakroken igjen — og blir der, mener kronikkforfatteren. Her driver Marit Bjørgen intervalltrening på rulleski. Foto: Erik BerglundVis mer

På de siste tjuefem årene har jeg rukket å se noen treningsteorier komme og gå. Først i ti år som aktiv utøver. Deretter i ti nye som trener. I de siste fem i forbindelse med at jeg har jobbet for å hjelpe folk å overvinne dørstokkmila. Om teorier kommer og går, så er én ting uforandret; siste mote innen treningsteori legges alltid frem som om man endelig har funnet den ene og endelige sannheten. Jeg vet derfor etter hvert ikke om jeg skal le, gråte, eller finne frem pistolen når blodsmaksforherligerne i de siste årene har fått spaltekilometer på spaltekilometer til å lansere intervallevangeliet sitt i rikspressen, nå sist i Dagbladet.

La oss begynne med hvordan treningsteoriene preger idrettsbevegelsen rent allment - via toppidretten som igjen legger føringer for treningen fra utøverne er rundt syv år gamle. Svømmingen, idretten jeg vokste opp i, er et glimrende eksempel. Den kalde krigen skapte ikke bare et våpenkappløp; den førte til et vitenskapskappløp mellom Øst og Vest hvor man tok den til en hver tid beste treningskunnskap og råkjørte utøverne i henhold til denne.

Treningsfysiologiens internasjonale yppersteprest i svømmingens tilfelle var norsk. Ørjan Madsens banebrytende bok fra et kvart århundre siden, «Coaching The Young Swimmer» dannet ikke bare skole, den skapte helfrelste disipler. Slettes ikke ulikt måten NTNU i dag forsøker å omvende trenere og legfolk på. Kunnskapsbasen til Ørjan var så solid at ingen kunne si han i mot. Forskningen var - da som nå - tilsynelatende uimotsigbar.

Jeg og min søster var to av de tusenvis av barn og unge som fikk den tvilsomme ære av å vokse opp under treningstukthuset teorien tok til orde for. Og vi fikk begge — i likhet med tusenvis av svømmere i kongeriket i de neste tjuefem årene - korte karrierer som utøvere av den grunn. Min søster svømte som tolvåring over 50 000 meter i uka. Prøv selv om du har lyst til å leke med helsa. Siden hun var 15 år gammel har hun — ikke forbausende - knapt satt sin fot i en svømmehall. NIFs fire kjerneverdier var ikke akkurat hovedfokuset for å si det slik.

Selv valgte jeg å bli trener fordi jeg ville vise at idretten kunne være et langt bedre sted å vokse opp enn det jeg selv hadde opplevd. I tillegg ville jeg bevise at det mest prestasjonsfremmende som finnes er en idrett som rommer et godt menneskesyn. For de som vil ha resultatbørsen: det tok oss seks år å gå fra å være utenfor de tretti beste til å bli nest beste juniorklubb i NM. Et av talentene fra denne tiden tok i fjor den første norske VM-medaljen på kvinnesiden på over et kvart århundre. Jeg nevner dette ene og alene fordi dette er den eneste standarden toppidretten anerkjenner. Personlig er jeg dønn lei det. Fokuset på gull og glitter innen idretten trekker fokuset mer vekk fra den gode prestasjonen enn det belyser den. I tillegg fører det idretten vekk fra formålsparagrafen og kjerneverdiene.

Treningsteoriene som livnærer seg på idrettens gulljakt stiller treneren overfor et lignende dilemma; Han må velge hva han setter øverst; prestasjonen eller utøveren. Fatter du et riktig valg ser du over tid at det egentlig ikke finnes noen motsetning. Fatter du et feil valg vil du stå i stor fare for å feiltrene en bråte unge utøvere. Hvorfor? Fordi treningsteoriene har gjort deg blind for det unike individet du har foran deg.

Dette bringer oss tilbake til intervallevangelistene, de som vil ta på seg å trene hele folket etter deres one-size-fits-all-oppskrift. Lokkemiddelet er at de har fasiten på hva som øker oksygenopptaket i en fei. Som om dét alltid er målet. I praksis vil de la Ola og Kari Livsnyter løpe til de ser mannen med ljåen i ca. 4 minutter, i opp mot 85-95 prosent av makspuls. Deretter får de en rolig aktiv hvile før de må utsette seg for lidelsen tre ganger til.

For mennesker som aldri har funnet mosjonsglede før i livet blir dette som å pisse i buksa for å holde varmen. Det er svært få mennesker som trives med slik trening over tid. Vi risikerer dermed at Ola og Kari blir luta lei og setter seg rett ned i sofakroken igjen — for godt. Attpåtil hevdes det at teorien er som skreddersydd for deg som lever i den såkalte «tidsklemma». Problemet er bare at teorien er som skapt for å fremmedgjøre deg fra deg selv. Intervalltrening forutsetter at det gjør vondt mens det holder på, så du kan føle deg vel etter at treningen er ferdig. Dette er vitenskapelig basert kroppsforakt. Misforstå meg rett; jeg utelukker ikke at NTNU-gjengen i lukkede forsøk med de menneskelige forskningskaninene de får herje med finner ut at teoriene fungerer over tre til seks måneder. Spørsmålet i folkehelsesammenheng er likevel hvilken aktivitetsform som gir Ola og Kari mosjonsglede fra vugge til grav.

For å finne svaret på dette spørsmålet er forskerne nødt til å legge vekk teoriene sine og sette seg ned med enkeltmennesket de har foran seg. Ikke bare det; de er nødt til å sette seg inn i hva den enkelte opplever i de øyeblikkene hvor de har det best med seg selv når de er fysisk aktive. Trolig vil de finne ut at folk flest er mest glad i å gå eller sykle seg en tur, at de liker en skitur eller ti på nedoverski på vinteren, at de vil bade om sommeren, at de elsker samværet med venner og familie, naturopplevelsene, og ikke minst følelsen av at skillet mellom kropp og sjel er idiotisk. Det er her vi må starte; med livsgleden.

KRONIKKFORFATTEREN: Øyvind Marstein.Foto: Lars Myhren Holand
KRONIKKFORFATTEREN: Øyvind Marstein.Foto: Lars Myhren Holand Vis mer