FANGET PÅ HOTELLET: Helt siden 25. januar har kronikkforfatteren ufrivillig blitt sittende fast på et av de store hotellene i Kairo på grunn av opptøyene i Egypt. Han er knust over konfliktene som utspiller seg, støtter presidenten i landet og fordømmer demonstrantene og Det muslimske brorskapet.
Foto: Reuters/Scanpix
FANGET PÅ HOTELLET: Helt siden 25. januar har kronikkforfatteren ufrivillig blitt sittende fast på et av de store hotellene i Kairo på grunn av opptøyene i Egypt. Han er knust over konfliktene som utspiller seg, støtter presidenten i landet og fordømmer demonstrantene og Det muslimske brorskapet. Foto: Reuters/ScanpixVis mer

Til helvete med demokratiet

OPPTØYENE I EGYPT: Jeg vil ha landet mitt tilbake.

Det er 3. februar 2011. 18. etasje på Hilton Ramses, rom 1807. Dag ti i nedtellingen til det store smellet.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle se min nasjon kidnappet av landsmenn med hjelp fra mine fiender.

Jeg har aldri trodd noe særlig på konspirasjonsteorier, men dette får meg til å føle meg som Jim Carrey i «The Truman Show».

Å skrive ned tankene hjelper mot det intense presset jeg kjenner, følelsene som er så uorganiserte og dominert av sinne og fortvilelse. Å skrive er i hvert fall bedre enn å ty til vold, eller kaste seg på et fly og rømme.

EN ORGANISERT MILITS, intellektuelles nettverking og naive borgere med gode intensjoner går i fellen og krever umiddelbart demokrati. Dermed er kaoset i gang. Og et sivilisert land med 7000 års historie står midt i krisen.

Og nå skrives de internasjonale medieløgnene av reportere som har storyen klar før de lander på Kairos flyplass.

Al-Arabiya, CNN, BBC, Al Jazeera og Euronews setter scenen for det siste kapittelet på Veien til Demokratiet, den samme veien de staket ut for Afghanistan, Irak og Tunisia. Den lange og brokete veien som leder til kaos og endeløse blodbad.

25. JANUAR ble satt i gang for å dolke politiet i ryggen, av de samme personene som en gang tidligere, på datoen 6. oktober, drepte Anwar Sadat. Vi kjenner de samme mønstrene fra Det muslimske brorskapet og de persiske konspirasjonene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

25. januar ble 19 politistasjoner stormet og brent ned, og tre fengsler evakuert på samme dag; Hizbollah, Hamas og ekskriminelle slapp løs i gatene.

Demonstrantene var uvitende om at de gjorde jobben til Det muslimske brorskapet. De kom med ideene, skapte nettverkene, trodde på saken og var rede til å fullføre verket, men trengte de ekskriminelle og brorskapets parti for å få gjennomslag i internasjonale medier og for å sikre seg mot trusler.

Brorskapet og de kriminelle var del av planen, det hele var nøye planlagt og utenlandske militser har utnyttet situasjonen og infiltrert etterretningen.

DISTRAKSJON VAR hovedgrepet. 25. januar ble demonstrasjonene brukt til å ødelegge nasjonens politistyrker. Opptøyer, plyndring og terror skapte mistenksomhet og gjorde at tilliten til politiet forsvant. Fangene som slapp løs var en distraksjon for å frigi Hamas- og Hizbollah-tilhengere.

I ni dager har jeg vært fanget på samme hotell som folkene fra alle de internasjonale mediene. Det har fått meg til å forstå at prostituerte har mer verdighet enn dem. Å selge kroppen sin er en ting, å selge kredibiliteten sin for å skape nasjonal uro er mer lavmål enn en larve jeg knuser med skoen.

MEDIEDEKNINGEN har hele veien belyst bare én side av saken, og overdrevet antallet demonstranter fra noen tusen til seks millioner. Det hevdes at blodet fløt tidlig om ettermiddagen den 25. januar, på tross av at ikke en kule var avfyrt inntil da. Jeg konfronterte den syrisk-amerikanske reporteren til CNN i Egypt med hennes ansvar over frokost, hun nektet på tross av at en av de såkalte «aktivistene» som hadde fri taletid på CNN ville sette landet vårt i brann.

Bloggere, aktivister og menneskerettighetsaktivister: Skaff dere en skikkelig jobb, istedenfor å heve hundrevis av euro daglig ved å selge landet deres som toppsak til internasjonale medier. Dere sprer løgner og leder nasjonen inn i en endeløs konflikt.

Vi er en nasjon med en 7000 år lang historie som sivilisasjon, fantastisk vær og konstant sikkerhet. Dessverre er vi belemret med en befolkning som ikke har interesse av å arbeide hardt for å skape seg et godt liv. De fleste velbeslåtte har enten arvet, giftet seg til rikdom eller har de rette kontaktene som skaffer dem en jobb de ikke fortjener.

ETTER PRESIDENTENS TALE så vi lysere på fremtiden og forsto igjen hvem vi er: Godhjertede egyptere som står bak vår president. Folk strømte til gatene for å vise sin støtte og takknemlighet overfor presidenten, men noen parlamentsmedlemmer forsøker fortsatt å fungere som katalysatorer for de demonstrantene som ikke lenger har støtte blant majoriteten av folket.

Og vestlige medier overså den massive demonstrasjonen gjennomført av 500 000 ærlige intellektuelle til støtte for Mubarak i Mohandeseen.

MIN MOR pleide å si til meg: Hvis det lukter som en rotte og ser ut som en rotte, da må det være en rotte.

Militsen på gatene manøvrerer i intifadastil for å vinne terreng. De bryter opp fortauene for å skaffe steiner som ammunisjon, og bruker metall på byggeplassene rundt Tahrir som skjold. De er en liten, velorganisert gruppe som bruker alle tilgjengelige midler.

DEMOKRATI KREVER et utdannet og sivilisert folk som praktiserer politikk på rett måte og forstår hvordan man respekterer andres syn. Steinkastingen, molotovcocktailene og skytingen forteller at vi er milevis fra demokratiet som prosess.

Ved å henge presidenten og ta over landet vil mer kaos komme. En kneblet politistyrke og en sint mobb motivert av jihad-ideologi vil føre til at alle de «som ikke har» vil kreve umiddelbar tilintetgjørelse av alle de «som har». Den franske revolusjon møter jihadismen.

MYNDIGHETENE skaffer folket de runde brødene til ti øre stykket, og har satt opp brødproduksjonsanlegg over hele landet. Mel er subsidiert, bensin koster to kroner literen og vanskeligstilte betaler bare 50 kroner måneden for nødvendige varer som ris, sukker, matolje. Til og med sigaretter koster mindre enn ti kroner pakken.

Og så har vi late borgere som spiser, røyker og vandrer umotivert omkring. Alt de interesserer seg for kan oppsummeres i å endre ringetone på mobilen. De er uutdannet og ukvalifisert, men vil ha sjefsjobber med fin europeisk bil og flott sekretær, en million i banken og kontor i nabolaget.

Vi har en befolkning som motsetter seg å jobbe, og som bare leter etter et alibi for å skyve ansvaret over på andre.

DET ER INGEN HEMMELIGHET at Al Jazeera, Israel, USA, Hizbollah og Hamas ser etter en endelig løsning på Palestina-Israel-konflikten ved å flytte palestinere til Sinai. Al Jazeera lager et helvete hver gang grensen mellom Sinai til Gaza stenges. Men hvis palestinerne flytter inn i Sinai kommer vi aldri til å få dem ut igjen.

Raketter vil bli avfyrt fra Sinai og inn i Israel, og israelske bombefly vil angripe vårt territorium. Det internasjonale samfunnet vil fordømme Egypt for å bryte med Camp David-avtalen, og Sinai blir et nytt Sør-Libanon, eller som de palestinske leirene i Jordan eller Golanhøydene i Syria.

DET SISTE ÅRET har vært vanskelig for meg personlig. Men ingenting kommer nær den sorgen jeg nå føler ved å se landet mitt falle fra hverandre i hendene på pøbler.

Om man liker president Hosni Mubarak eller ikke, må man gi ham honnør for en ting: Han flyktet ikke som Ben Ali, han tok det som en ekte kriger. Hvis han hadde forlatt landet umiddelbart, ville de fleste i Det nasjonaldemokratiske partiet (NDP) tatt av seg dressene og iført seg hvite kjortler, latt skjegget gro og omdøpt partiet til Det islamske nasjonalistpartiet.

Vi ville fått se deres sanne side.

HVIS VI SKAL komme ut av denne krisen, må hver enkelt av oss stoppe opp, forandre oss fundamentalt og slutte å ta dette landet for gitt.

Historiebøkene vil frikjenne politiet vårt fra anklagene.

Jeg er en dypt fortvilet egypter fra hjertet av dette landet, som sitter på hotellrommet og venter på at muslimbrødre eller forbrytere skal storme inn på rommet mitt og skyte meg.

Jeg er nemlig skyldig i å elske mitt land og min president.

Sameh Kassem er deleier i Industria, et egyptisk selskap som selger produksjonsanlegg for brød og har oppdrag for egyptiske myndigheter.

Teksten er oversatt fra engelsk og tilrettelagt av Dagbladet.