DE VIKTIGE TINGENE: Det var først da David Mitchell oppdaget boka "Hvorfor hopper jeg", at han begynte å forstå sin egen sønn med autisme.
Foto: Jørn H Moen / Dagbladet
DE VIKTIGE TINGENE: Det var først da David Mitchell oppdaget boka "Hvorfor hopper jeg", at han begynte å forstå sin egen sønn med autisme. Foto: Jørn H Moen / DagbladetVis mer

-Til helvete med romanene mine, det er boka jeg har oversatt om autisme, som virkelig betyr noe.

Sier den verdenskjente forfatteren David Mitchell.

Sønnen hans er fire år. Han har ikke språk. Han er sint. Og David Mitchell er fortvilet. Hvordan skal han forholde seg til et barn med autisme?

Det er da hans japanske kone kommer over boka til 13-årige Naoki Higashida, gutten som skriver om hvordan det er å leve med autisme.

- Naoki ga sønnen min en stemme. Plutselig forsto jeg hvem som befant seg der inne, bak stillheten og alle faktene.  Jeg så den lille intelligente gutten min, og begynte å oppføre meg helt annerledes mot ham.

David Mitchell har satt fra seg den velbrukte ryggsekken. Mannen som ble verdenskjent da han skrev romanen «Cloud Atlas», og kanskje enda mer kjent da filmen med Tom Hanks i hovedrollen, kom ut for fire år siden, har vært på Litteraturfestivalen på Lillehammer. En festival han beskriver som et sjarmerende Woodstock, med rene baderom. Han har snakket om spøkelser og egne, kritikerroste romaner.

Framtidas mann I dag skal han vandre ut i Nordmarka og se på de tusen små grantrærne som er plantet for en gang å bli ei bok til kunstprosjektet Framtidsbiblioteket.

David Mitchell har skrevet en tekst som skal bevares og holdes hemmelig fram til 2114. Han er forfatter nummer to som har fått æren, selv beskriver han prosjektet som «fantastisk, det er jo galskap, kanskje veldig norsk, og litt perverst, men en ære å få være med på. Det ikke å vite hvem som en gang vil lese det jeg har skrevet, er absurd. Jeg må kanskje bli et spøkelse selv, og komme tilbake for å se hvordan det går.»

Akkurat nå er overnaturlige fenomener lagt til side. Sønnens autisme er høyst reell. Han er blitt ti år. Han kan fortsatt ikke snakke, men kommuniserer via en pc. Skriver vakre setninger, til og med metaforer.

KJÆRE DAVID: Sånn begynner hovedpersonene sine brev til David Mitchell. På den måten blir forfatteren kjent med dem. 
Foto: Jørn H Moen / Dagbladet
KJÆRE DAVID: Sånn begynner hovedpersonene sine brev til David Mitchell. På den måten blir forfatteren kjent med dem. Foto: Jørn H Moen / Dagbladet Vis mer

- Hvis du ser ham, er det lett å tenke, «der er det ingen hjemme». Vi har lett for å tenke på folk uten språk som dumme, og behandle dem deretter. Jeg skulle ønske jeg hadde funnet boka til Naoki langt tidligere.

Et eventyr om autisme David og kona Keiko Yoshida — de to møttes da han bodde i Japan, nå bor de i Irland - oversatte «Hvorfor jeg hopper» først for hjelperne de hadde til sønnen. Så tok han manuset med til forlaget, det ble gitt ut på engelsk, føk rett til værs på Amazon og resten er et salgseventyr verden over.

Boka er også oversatt til norsk, og Mitchell er i gang med å oversette Naokis neste bok. Han er blitt 22 år og skriver om å være ung mann med autisme.

- «I alle år har jeg prøvd å fikse sønnen min, men så er det ingenting å fikse. Han har autisme. Det er som å få en katt til å bli en hund», sa en mamma etter å ha lest boka. Jeg tenker at verden har nok av romaner, men langt fra nok av bøker om autisme.

David Mitchell smiler guttaktig. Snakker med behagelig lav stemme. Verden har ikke fått nok av romanene hans, hans sjangerblandinger, raske skifter av perspektiver, og hans til tider overnaturlige karakterer. 

Verre enn spøkelser Da «Slade House» kom for et halvt år siden, fikk den strålende kritikker. Den startet som en twitterroman. I løpet av fem uker sendte Mitchell ut 4-5 tweets om morgenen og 4-5 om ettermiddagen. Han gikk fra å ha null følgere til 50 000 på twitter. Så skjønte han at historien hadde så mange spørsmål som ikke ble besvart, og fire måneder seinere hadde han skrevet «Slade House». En roman der spøkelsene ikke er spøkelser, men noe mye verre.

Han drar opp ei svart notisbok, blar i tettskrevne sider. Her lar han hovedpersonene sine skrive brev til ham. «Kjære David.» De skriver om hva de liker å spise, hvordan de ser ut, hva slags økonomi de har, forholdet deres til sex, til økonomi.

- De bruker forskjellige språk, noen er velutdannede, fisefine, med lange, vanskelige ord, andre skriver på arbeiderklassespråk, og så blir jeg kjent med dem, og kan vite hvordan de vil oppføre seg i romanene mine.

Skulle han beskrevet seg selv, kunne han skrevet om en slentrende stil og hvordan han elsker å bruke buff. Og han kunne skrevet om sitt første og eneste møte med et spøkelse.

- Det var i Japan, i Hiroshima, den mest hjemsøkte byen i verden. Jeg våknet en natt av at det sto noen ved senga mi, han lurte på hva jeg gjorde i huset hans. Kroppen min reagerte fysisk, den visste at dette var noe utenom det vanlige, og jeg forsto at jeg måtte forklare det på mitt dårlige japansk, så jeg fortalte at jeg skulle bo der et års tid, hvor jeg kom fra, at jeg jobbet som lærer på skolen. Deretter bare forsvant det, og den rare følelsen i kroppen forsvant, og jeg sovnet. Spøkelset viste seg aldri igjen. Men tror du ikke de er overalt?                      

Instagram Følg @dagbladet.no på Instagram