Til himmels på en halvtime

Overlegent effektiv poplykke.

CD: Januar er blitt et klassisk utgivelsestidspunkt for sterke norske indierockutgivelser.

Lionheart Brothers og Lukestar har de to siste åra vært tidligst ute av startblokkene, men med plater som har holdt på sitt grep om kritikerne helt til årets slutt.

I Was A King følger opp denne tradisjonen, og kan slå seg på brystet med å være den første norske kanonplata i musikkåret 2009. Eller den første kanonplata uavhengig av nasjonalitet, for den saks skyld.

Dette er fuzzbelagt kraftpop, shoegazing og psykedelisk indierock på oppsiktsvekkende nivå, med en så voldsom meloditeft og en nesten uhørt kredibilitet i støtteapparatet at det vil vekke internasjonal oppsikt, akkurat som den kortspilte minidebuten «Losing Something Good For Something Better» gjorde i 2007.

Allstarlag

Hvem er så I Was A King? Frode Strømstad fra Egersund og hans gitarmakker Anne Lise Frøkedal (spiller også i Harrys Gym) har denne gangen fått med seg litt av en gjeng, et slags allstarteam fra det internasjonale kristenindiemiljøet, med Gary Olson fra deilige The Ladybug Transistor og Daniel «Danielson» Smith i produsentroller, og aktiv medvirkning fra Sufjan Stevens og hans gode norske venn Emil Nikolaisen.

Dette er alle folk som vet hva de driver med, og som i kombinerte roller som fødselshjelpere og førsteklasses fagfolk bidrar til at Strømstads effektive, poengterte og uhyre innholdsrike popvignetter får dybde, spenn og overraskelsesmomenter i lyd og effekter fra start til mål.

Herlige poptriks

Til himmels på en halvtime

Strømstad står i stor gjeld til diverse inspirasjonskilder. J Mascis/Dinosaur Jr og Teenage Fanclub er kanskje de mest opplagte, My Bloody Valentine og til en viss grad kultfavorittene The Apples In Stereo også.

Men låtskrivingen hans har også en naturlig, flytende melodiøsitet, og noe signaturaktig over akkordsammensetningen (og små, subtile islett av country her og der) som gjør Gene Clark til et like naturlig referansepunkt. Hør også hvordan all verdens herlige poptriks utspiller seg i dypet av «It’s All You» - albumets tyngdepunkt midtveis - med flagrende ekkoer av Spector-produksjoner og Abba-piano, av «Born To Run»-opprømthet og den sødmefylte melodiføringen og harmoniseringen fra nevnte Teenage Fanclub.

Og hvordan han får verdens minst tildekkede Teenage Fanclub-hyllest - «Norman Bleik» - til å ringle og rangle med en kjærlig kraft som det bandet selv knapt har vært i nærheten av siden midt på 90-tallet. Poplykke!

Godlyd

Hva som gjør Frode Strømstad til en slik suveren låtskriver ligger altså i måten han økonomiserer med sin selvpålagte begrensende tid på.

Han presser 15 mer eller mindre fullendte låtideer inn på 31 minutter og 28 sekunder, det betyr i dette tilfellet minimalt med skall eller staffasje, det er praktisk talt bare kjerne igjen.

Det er intenst og det formelig bare tyter ut godlyd, og det er få låtskrivere forunt å ha en slik effektiv popvisjon som sin grunnstilling.

Ny fargelegging

Det andre store ved dette er at Strømstads eventuelle manglende originalitet som låtskriver, i den forstand at han ofte låter som noe man har hørt før, er totalt ubetydelig.

Mesterstykket er at han og hans allstarhjelpere gir disse kjente motivene fra indie- og støyrockkatalogen nye farger og skygger, tekstur, kompleksitet og en slags ny, åpenbarende innramming. Kombinasjonen av kortspilthet og idétetthet, av innfallsrikhet og de gjennomtenkte arrangementene gjør da også I Was A Kings fullengderdebut til en håndverksmessig triumf, i et sjangerlandskap man skulle tro var relativt ferdigspilt og tømt for potensielt nybrott.

Spørsmålet blir egentlig bare hvilken norsk artist - eller internasjonalt sammenliknbar størrelse - som vil klare å toppe dette i løpet av 2009. I den grad det er mulig.

•Slippes 19. januar.