FRP'S FORLØPER: Det er ikke første gang Høyre regjerer med en samarbeidspartner til høyre for seg. Mellom 1908 og 1940 var partiet alliert med Venstre-avleggeren Frisinnede. Tidens Tegn-redaktør Rolf Thommessen (foran i midten) representerte partiet på Stortinget. (Foto: Ukjent, 1926. / Eier: Nasjonalbiblioteket, bldsa_FMRA0067.)
FRP'S FORLØPER: Det er ikke første gang Høyre regjerer med en samarbeidspartner til høyre for seg. Mellom 1908 og 1940 var partiet alliert med Venstre-avleggeren Frisinnede. Tidens Tegn-redaktør Rolf Thommessen (foran i midten) representerte partiet på Stortinget. (Foto: Ukjent, 1926. / Eier: Nasjonalbiblioteket, bldsa_FMRA0067.)Vis mer

Til høyre for Høyre

Den nye regjeringen Solberg hilses ofte som «historisk». Men er den det?

Meninger

SØNDAGSKOMMENTAREN: Det er ikke sant at Høyre i dag for første gang regjerer med en partner til høyre for seg. Den situasjon Erna Solberg befinner seg i, er slett ikke ny eller uprøvd for hennes parti. En regjeringspartner til høyre for seg selv har nemlig Høyre hatt før. Vi gjør best i å ha dette for øyet, når vi nå skal følge den nye H-FrP-regjeringen på dens første, vaklende vei gjennom det politiske landskap. Dette har skjedd før!

Frisinnede het partiet, og «Frisinnet» var Høyres faste koalisjonspartner i tidsrommet 1908—1940. I nesten tretti år satt Frisinnede som en klamp om foten på det konservative parti, alltid i valgfellesskap eller forbund, ivrig etter å skåre billige poenger ved raske utspill, bestandig et uromoment for de sindige og ansvarlige i partiet Høyre.

Frisinnede var riktig nok en avsplitting fra Venstre etter 1905, og for så vidt står det et stykke fra dagens FrP. Det var den gang Johan Sverdrups store koalisjon gikk i oppløsning. «De konsoliderte» forsatte Venstres hovedkurs, under navn som Gunnar Knudsen og Johan Ludvig Mowinckel, og med Trine Skei Grande som siste utløper. De Frisinnede spaltet seg av til høyre, og ble Høyrepartiets faste følge i alle år fram til Annen verdenskrig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men opphavs-geometrien er én faktor, partiets funksjon og virkemåte er en annen. Om enn Frisinnede og Fremskrittspartiet har ulik tilkomst, kanskje også i sosialt mønster, så finner vi store likhetstrekk mellom de to partiene som haleheng til Høyre — i rollen som urokråke i de konservatives ellers så trygge rede.

Frisinnede var de geniales parti, partiet for de frittenkende og uavhengige, for individualister og enkeltmenn, for dem som fant de andre partier altfor byråkratiske og stivbeinte. Rydd opp og luft ut, sa de Frisinnede; slutt med kompromisser og omforente tiltak, la fornuften rå!

De kunne ha sine egne meninger, gjerne det. En og annen Frisinnet var romantisk målmann, for eksempel, og kunne ikke styre tunga når han skulle hilse et nynorskstevne. Det skjedde den gang Frisinnede hadde statsministeren i koalisjonen, og denne «Konows måltale» førte til at Høyre med et sukk måtte ta tøylene i regjeringen og innsette sin egen statsminister, den bistre Jens Bratlie, i stedet. Det gikk jo ikke an at et parti som var gått til valg på en riksmålpost, skeiet ut på denne måten.

Enda mer viste uansvarligheten seg under verdenskrigen 1914—18. Alle ansvarlige mennesker forsto at de måtte passe munnen og opptre nøytralt overfor stormaktene, ellers kunne man risikere at enten Tyskland eller England ville komme å ta oss. Men hva gjorde de Frisinnede? De sa sin hjertens mening uansett, uten tanke for konsekvensene. Noen til støtte for England, andre for at Norge gjorde for lite for Tyskland. Helt uansvarlig, mente de ansvarlige, som forsto at taushet var gull i en farefull situasjon som denne.

Frisinnede turte fram. De var mot skjemavelde og statskontroll — to erklærte styggedommer i deres vokabular; de var mot kompromisser mellom landsdeler og språkformer, og mot de fleste former for rasjonering og likebehandling (bortsett fra frihet for alle, naturligvis). Og mot alle unødige skatter, selvfølgelig. De var kort sagt de pålagte avgifters fiende.

Problemet med de Frisinnede, sett fra Høyres side, var at de hadde støtte i opinionen. Denne støtten hadde sine særtrekk som nok kunne forstås som begrensninger, etter som partiet var mer populært i offentligheten enn i Stortinget, og fikk mer oppslutning i oppmerksomhet enn i valg. Mandatene forble derfor få. Men opinionsmessig hadde de et overtak like fullt. Akkurat som Fremskrittspartiet i dag, var de Frisinnede nemlig et medieparti, berømt for sine friske utspill, om ikke for sine varige kompromisser.

I dag er det tabloidene og kommers-fjernsynet som ynder å framføre Frp-ernes saker: en framskrittspolitiker setter saken på spissen, hvilket gir en spiss på saken. Den gang hadde Frisinnede sin egen presse, faktisk en meget god presse også. Tidens Tegn i Oslo, Dagsposten i Trondheim og Morgenavisen i Bergen var organer som sikret en tilstedeværelse i offentligheten av frisinnede standpunkter og uttrykksmåter, med en innflytelse som kunne merkes for de andre, og særlig for Høyre.

Tidens Tegns redaktør Rolf Thommessen var endatil Frisinnedes politiske leder, og satt i denne egenskap en periode på Stortinget. Selvfølgelig gjorde han seg der bemerket med spektakulære synspunkter og dristige formuleringer. Vårt forsvar skal være «lite, men godt», sa han etter å ha kvistet det ned; «målfolks graut» skulle man ha seg frabedt, den smakte vondt. Bergens-avdelingen av Frisinnede hadde et friskt talerør i sitt organ, som endatil kunne støtte seg til Christians Michelsens autoritet. Dagsposten i Trondheim måtte regnes som et av landets ledende provinsblad, som det het den gang, avisa hvor blant annet Norges første sosiolog Arvid Brodersen lot trykke sine skjellsettende artikler om Tyskland og revolusjonen i 1933, de beste man kan lese den dag i dag.

Men hvis Frisinnede var så betydningsfullt, hvorfor har ingen hørt om partiet i dag? Fordi det er glemt — og fordi Høyre selv ikke vil huske på det, verken i sin jubileumshistorie eller i sin politiske tradisjon. De frisinnede hadde nemlig en lei tilbøyelighet. De så seg om etter nye og friske løsninger, speidet ut over bønders og småkjøpmenns horisont og lette etter store saker. Og 1920- og 30-tallets nye, store bevegelse på borgerlig side, det var fascismen.

Tidens Tegn ble et talerør for Mussolini, langt på vei også en forsvarer av Hitler. Og da Quisling dukket opp med sine nye, korporative ideer, slo Thommessen til med støtte til den Moskva-hjemvendte major og hans parti. «Gal, men ikke ubegavet», var redaktørens karakteristikk. Quislings begavelse tiltalte ham, og galskapen hadde sin misjon, hadde den ikke, i et landskap som ellers lå sørgelig trist og stille.

Press fra Frisinnede i Bergen førte til at Bergens Høyre gikk inn for listeforbund med NS i 1933, til partiformann Hambros forskrekkelse. Og fra Trøndelag var Dagspostens støtte til stor hjelp for Quisling og hans kumpan Frederik Prytz, godset Storfosens eier, en mann med de største ideer.

Denne affinitet til fascismen ble Frisinnedes bane. Partiets aviser blamerte seg. Dagspostens redaktør ble endatil tiltalt for landssvik etter krigen, og partiet selv var dødt og borte da det norske demokratiet reetablerte seg i 1945.

Først tretti år etter dukket et nytt høyreparti opp — Fremskrittspartiet, båret av den samme frekkhet, den samme lettsindige ansvarsløshet som forgjengeren.

Er det politikkens ubønnhørlige trang til regulering, kontroll og byråkrati som gjør at vi neste bestandig har et parti til høyre for Høyre?