50 Cent med sedvanlig fandenivoldsk smil, her rett før han skulle spille på Quartfestivalen 2007.

Foto: Eirik Helland Urke / Dagbladet
50 Cent med sedvanlig fandenivoldsk smil, her rett før han skulle spille på Quartfestivalen 2007. Foto: Eirik Helland Urke / DagbladetVis mer

Til: Jay-Z. Fra: 50-nissen.

Den gangen 50 Cent ga juling til en gammel julesang -og rivalen Jay-Z.

Siste søndag i advent. På tide å snakke julesanger, da? Noen liker faren, noen liker dattera, noen liker demonstrativt ikke julesanger i det hele tatt, men fuck dem. Med tanke på den rollen religiøs liturgi har hatt i de siste to tusen års vestlige kulturhistorie, og julas sentrale posisjon i denne liturgien, er det jo åpenbart at julens budskap har en sentral posisjon også i vår musikalske fellesarv.

Dette gjelder ikke minst ukens vers, på mange måter et perfekt eksempel på akkurat dette; 50 Cents «Be A Gentleman». Selv om det er andre ting som kanskje slår en mer umiddelbart ved denne låta, opprinnelig et mixtapekutt fra 2000, og dessverre ikke tilgjengelig på Spotify. Og i hvert fall ikke på Jay Z-eide Tidal. Tilfeldig? Sikkert, men låta er altså i første rekke, tekstmessig sett, et bitende angrep på nettopp Jay-Z (med bindestrek, slik han fortsatt skrev det på den tiden).

Etter at Jay-Z med sin linje «I'm about a dollar what the fuck is 50 Cent?», fra den klassiske 1999-låta «It's Hot», føyde seg inn i den lange rekken New York-rappere som avfeide 50 Cent som en oppmerksomhetssyk one hit wonder etter den kontroverssøkende debuten «How To Rob». Med opprinnelig, full tittel «How to rob an industry nigga», og sine i utgangspunktet spøkefulle angrep på en lang rekke etablerte rappere som ...ikke falt i spesielt god jord. 

Men selv en låt av kaliberet til «It's Hot» må i disse ører bøye seg i støvet for svaret til den ekstremt kampklare daværende underdog 50 Cent. Musikalsk engasjerer «Be A Gentleman» alt fra første tone, i hvert fall rundt juletider -for disse tonene er altså opptakten til den kristelige folketonen og eviggrønne julesangen «God Rest Ye Merry Gentlemen». En låt med sin egen høyst fascinerende bakgrunnshistorie, som på sett og vis gjør den til et overraskende velmatchet musikalsk valg, om enn sannsynligvis av rene tilfeldigheter. 

Riktignok er produsenten Nottz (som i utgangspunktet ukreditert sto bak musikken) en flinkis og en smarting (kjent ikke minst for sine blytunge produksjoner for Busta Rhymes). Men jeg tviler litt på at han kjenner til historien om hvordan folkelige låter som «God Rest Ye Merry Gentlemen» i utgangspunktet var en form for protest mot den strenge, dystre gjennomgangstonen i musikken som var godkjent for bruk i kirkens offisielle liturgi. Denne slapp ikke inn over kirkens terskel, men ble sunget i århundrer blant folket, de danset til og med til den, før den overhodet ble ansett verdig for publisering, så sent som på nittenhundretallet. 

Og er det ikke nettopp det 50 Cent gjorde så effektivt tidlig i sin karriere -brøytet seg gjennom døra med en total mangel på respekt for god takt og tone? Er det ikke dette som den dag i dag fortsatt er det fremste trikset i arsenalet hans, som en heispromper eller kirkebanner, alltid med dette halvt fårete, halvt sarkastiske fliret rundt kjeften? Det gjelder i hvert fall i høyeste grad for hvordan hans syngerefreng her vender opp ned på julesalmen. Og ikke minst hvordan han utover i låten vender Jay-Zs ord mot ham selv;

You gonna talk about your chips 'til we run in your crib
And you gon' ask dumb questions like, "Can I live?"
Look, If I shoot you, I'm famous
If you shoot me, you're brainless, you said it yourself
I'm slick enough to twist your lines and send them back at you
Swift enough to snatch the Mac and pop that at you

En frekk faen. Vi minner forøvrig om at ordet «merry» på den tiden julesangen opprinnelig ble skrevet hadde en annen betydning, nærmere "mektig" enn "lystig" (tenk på Robin Hood og hans menn, som altså ikke i utgangspunktet var spesielt lystige). En dobbeltbetydning som i høyeste grad passer på dette fliret du nærmest kan høre er der rundt kjeften til 50 Cent når han spytter linjene sine her. Min absolutte favorittdel, det frekkeste på hele låta, er allikevel det lille snakkepartiet på slutten;

Y'all know what you need to do?
get together
Make a "We Are the World" record!

Og den ambivalensen som kicker inn når han bare et halvt sekund etter denne helt perfekte fornærmelsen, avslutter det hele med en umusikalsk og barnslig homofob utblåsning -den ambivalensen har fulgt meg gjennom hele karrieren til 50 Cent siden dengang. Han er jo ikke så lett å elske, akkurat. Men på sett og vis er vel det også selve poenget, selve essensen av 50 Cent som rapper.