Til kamp for Kyoto!

Kull-, olje- og bilindustrien betalte det meste av valgkampen til president George W. Bush. Nå betales de tilbake.

President George W. Bush vil trekke tilbake signaturen fra Kyoto-protokollen. Han har også bestemt at CO{-2} ikke er en forurensende gass. USA har hittil vært Norges viktigste allierte i klimaforhandlingene. Tiden er overmoden for iverksetting uten USA, og at Norge får nye venner i klimasaken.

Siste klimastunt i en lang rekke fra Bush-administrasjonen, er at kloke hoder i Washington har funnet ut hvordan undertegnelsen av klimaprotokollen fra 1997 kan trekkes tilbake. Det kan visstnok utenriksminister Powell gjøre, ved å sende brev til FN. Hva er så Bushs begrunnelse for denne ekstremt miljøfiendtlige linjen?

Bush hevder han er imot Kyoto-protokollen fordi den fritar 80 prosent av verdens befolkning, inkludert store befolkningssentre som India og Kina. Dette bryter med et av protokollens bærende prinsipper. At land i den tredje verden unntas bindende reduksjonsforpliktelser i første periode, er ansett som både moralsk og praktisk riktig. Med god grunn. Det er industrilandene som slipper ut mest CO{-2}; hver amerikaner slipper ut femten ganger mer enn en inder, og ni ganger mer enn den jevne kineser. USA har kun fire prosent av verdens befolkning, men står for over en firedel av CO{-2}-utslippene.

Presidenten sier også i sitt brev av 13. mars at han «ikke synes regjeringen skal pålegge kraftverkene obligatoriske utslippsreduksjoner for CO{-2}, som ikke er en forurensende gass ifølge forurensningslovgivningen». Dette er en absurd logikk, i tillegg til at Bush bryter sitt eget valgløfte om å redusere klimagassutslippene fra de sterkt forurensende og ineffektive kullkraftverkene i landet. USA greide under forhandlingene i Kyoto i desember 97 å minimere kravet til de utslippsreduksjoner som til slutt ble vedtatt. De amerikanske forhandlerne var allerede da under knallhardt press fra olje-, kull- og bilindustrien. Disse betalte brorparten av Bushs valgkamp, og betales nå tilbake med uregulerte utslipp.

Likheten med Arbeiderpartiets argument for å bygge gasskraftverk ved å unnta CO{-2} fra forurensningsloven, er slående. Uten å trekke konspirasjonsteoriene særlig lenger, kan likheten forklare miljøvernminister Siri Bjerkes svake reaksjon på utspillet fra Bush. Bjerke sier at «vi har ennå ikke uttømt de mulighetene vi har for å få USA med», og sier hun vil benytte tiden frem mot klimaforhandlingene i Bonn i juli til å forsøke å redde avtalen.

Naivitet eller taktikkeri? Velg selv, resultatet blir det samme dersom USA ikke møtes med kontant, massiv motstand: en korttenkt supermakt med nok selvtillit til å torpedere Bonn-forhandlingene slik de gjorde i Haag i høst.

I skarp kontrast til USA står EU, slik de har gjort siden Kyoto i 97. EU har konsekvent gått inn for langt større utslippsreduksjoner, og vært langt mer skeptisk til fleksible mekanismer som kvotehandel, bruk av skog og grønne utviklingsmekanismer enn Norge, USA og deres allierte i den såkalte Paraplygruppen. Reaksjonene på USAs linje står da også i kontrast til Bjerkes. Danmarks miljøvernminister Svend Auken, Tysklands Trittin, presidentskapet og EU-kommisjonen har kommet med skarp og rammende kritikk.

Samtlige har snakket åpent om muligheten for å gjøre ferdig og iverksette avtalen uavhengig av hva USA måtte mene.

Også Japan, New Zealand og Canada, som også er med i Paraplygruppen, har kritisert Bush, og Japan har allerede luftet muligheten for handelssanksjoner i forhold til uregulerte utslipp fra amerikansk vareproduksjon. Russland har ikke kommet med noen uttalelse, men er i ferd med å nærme seg EU i en rekke andre spørsmål, blant annet etter Bushs steile holdning i rakettskjoldsaken. Bare Australia har aktivt støttet USA, ved å forlange at Bushs utspill må stanse Kyoto-prosessen. Det synes helt klart at Paraplygruppen ikke lenger har felles interesser. Å holde krampaktig fast ved denne alliansen gagner ingen, bortsett fra USA, som må mistenkes for å utnytte gruppen som redskap til å ødelegge protokollen.

Selvsagt ville det beste være en avtale hvor USA er med fra begynnelsen. Men når dette ikke synes politisk modent, må Norge snarest revurdere det tette transatlantiske samarbeidet i saken. Flere alternativer er aktuelle. Norge kan blant annet samarbeide videre med de mer positive landene i Paraplygruppen, alliere seg med Mexico, Sveits og Sør-Korea, som står for en noe mykere linje, eller søke tettere samarbeid med EU. Politisk burde det siste være uproblematisk for vår sterkt EU-vennlige regjering. Det kan heller ikke utelukkes at nye samarbeidsmønstre vil tre frem, dersom noen våger å tenke forbi dagens blokker.

Mantraet blant presse og politikere har vært at Kyoto-protokollen vil være verdiløs uten USA. Dette er ikke riktig. Dersom Bush velger å stå på sitt, taler det meste for iverksetting uten USA, som et første skritt. Det økologiske argumentet er det mest åpenbare: Det er selvsagt best for klodens klima og menneskers liv og helse at så mange land som mulig reduserer utslippene. Det er ingenting som taler for at sjansen for å få med USA er større om resten av verden venter. Det motsatte er tilfellet. Det er vanskelig å tenke seg USA under større press enn ved at det store flertall av i-landene setter protokollen i verk, og viser at den fungerer. Det er også verdt å minne om at neste presidentvalg bare er fire år borte.

Også økonomisk er det gode grunner til å iverksette uten USA. Riktignok kan dette medføre en midlertidig svekkelse av konkurransedyktigheten på felter som olje- og prosessindustri i forhold til amerikanske konkurrenter, dersom ikke dette oppveies av handelssanksjoner. På den annen side vil de som setter i verk protokollen, dele makten over protokollens design, og gjennom presedens bestemme den praktiske gjennomføringen av tiltakene. I tillegg kommer læringseffektene av kvotehandel og nasjonal klimapolitikk, utvikling av fornybare energikilder og økt energieffektivitet, sammen med det at Kyoto-protokollen inneholder gjensidige forpliktelser og felles systemer for utslippsreduksjon, som uansett vil redusere eventuelle konkurranseulemper mer enn rent nasjonale klimastrategier. Fortrinnene man vil oppnå på disse områdene, vil raskt oppveie mulige kortsiktige tap.

Et naturlig spørsmål er hva som skjer om USA aldri setter protokollen i verk, og heller aldri følger etter i praksis. Om det mot all formodning skjer, også etter at klimaeffektene viser seg for alvor, vil samme stormakt likevel bli sittende med svarteper. Dette skyldes alle de indirekte virkningene av å redusere CO{-2}-utslippene.

De som tilegner seg den fremtidsrettede kunnskap nevnt over, vil være i stand til å utnytte sine energiressurser mer effektivt, og unngå omfattende skader på mennesker, natur og bygninger, som følge av reduserte utslipp av svovel, nitrogenoksid, støv og miljøgifter.

Alt dette indikerer at den mest sannsynlige utviklingen er at USA vil iverksette klimakravene temmelig raskt, dersom de øvrige i-landene går foran. Men det forutsetter at andre enn USA utviser det nødvendige lederskap, og at dette gjøres nå.

Vi krever derfor at Siri Bjerke og den norske regjeringen gir klar beskjed om at posisjonen Bush har inntatt, er fullstendig uakseptabel. Om USA fortsetter å stå på sitt, må Norge gjøre det helt klart at vi vil arbeide målrettet frem mot Bonn for å ferdigforhandle og iverksette Kyoto-protokollen - om nødvendig uten USA. Dette er tvingende nødvendig dersom Norges selvpålagte målsetting om å være «pådriver og premissleverandør i internasjonale klimaforhandlinger» fremdeles skal kunne ha snev av troverdighet.