Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Til kjernen av melodien

Praktfull oppfølger til 2005-suksessen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

CD: Konseptet for Håvard Wiik og Håkon Kornstads «The Bad And The Beautiful» er som for duoens strålende 2005-cd «Eight Tunes We Like»: Rike, tettvevde tenorsax/pianotolkninger av mer og mindre kjente melodier, hentet fra ulike musikalske leirer.

EN VIRTUOS instrumentaloppvisning i Carla Bleys sprelske «King Korn» slår an tonen for en ferd innom filmmusikk (tittelsporet), standardrepertoar (Gershwins «Embraceable You»), pop (Graham Nash\' «Lady Of The Island», Bowie/Enos «Warszawa»), duoens egen «Geometry» og jazzkomponistene Annette Peacock, Monk, Rollins, Jarrett og Coleman. Kornstad og Wiik tilnærmer seg sobert i forhold til den melodiske fortellingen, er lekne der sjansen til improvisasjon og i noen tilfeller ekspressivt hardkjør byr seg, og lyder samspilt som om de skulle vært styrt av én hjerne. Kornstads tone er robust vakker og hans saksofonistiske effektbruk forbilledlig disiplinert, mens Wiiks «orkestrering» er dynamisk velavstemt, fra det enkelttonende til kaskader. Dermed blir de 11 melodiene stående som små fullendte musikalske bautaer, hver med sin egen, originale skjønnhet og autoritet.

FOR ETT ÅR SIDEN kom Dave Douglas\' cd/dvd «Keystone»; musikk skrevet til og inspirert av den miskjente stumfilmkomikeren Fatty Arbuckles filmer. Nå kommer konsertversjonen med deler av materialet pluss noe nytt, tatt opp av Sveriges Radio ved Umeå jazzfestival i fjor. Bortsett fra at Jamie Saft (Wurlitzer) er byttet ut med Adam Benjamin (elpiano) er sekstetten den samme som på studioplatene og spiller seg friskt og viltert-presist gjennom Douglas\' funky groover og intense melodistrekk. Plata utkommer på trompeterens egen Greenleaf-selskap i en lavprisserie med alternative opptak, gjort i en annen setting enn fullprisutgivelsene.

BANDONEONISTEN Dino Saluzzi lager gang på gang plater så dirrende av følelser og fortelling at bilder og lukter strømmer på hvis du lukker øynene under lyttingen. Så også når han sammen med broren Felipe (tenor-, og sopransax, klarinett), sønnen José Maria (gitarer), nevøen Matias (bass) og den italienske trommeslageren U.T. Gandhi lar høre fra seg på «Juan Condori». Tittelen refererer til en barndomsvenn hjemme i Argentina, og den melankolsk-klingende musikken strømmer med uforstyrrelig indre styrke og ro, også når Saluzzi-brødrene hever temperaturen i skildringen. Plata er innspilt i Buenos Aires, innfrir alle forventninger om ECM-lyd og blir stående som en av årets fineste.

BROADWAY HAR LEVERT hyppig til jazzens standardrepertoar, og trommeveteranen Paul Motian har satt seg fore å nyspille låtene etter sitt eget hode. På hans fjerde cd i prosessen er det tenoristen Chris Potter som bærer melodiene med stor styrke, mens bassist Larry Grenadier utgjør resten av trioen. Sanger Rebecca Martin og en gryntende pianist, Masabumi Kikuchi, supplerer på noen spor, på en cd der kulisser og rekvisitter er fraværende i jakten på de musikalske kjernene.