INNKJØPSORDNINGEN: Å slåss for sitt litteratursyn og for maktkritikken er en forfatters fordømte plikt, skriver Freddy Fjellheim. Foto: Scanpix
INNKJØPSORDNINGEN: Å slåss for sitt litteratursyn og for maktkritikken er en forfatters fordømte plikt, skriver Freddy Fjellheim. Foto: ScanpixVis mer

Til Kulturrådet

Etter mitt skjønn har sakprosanemnda i 2010 tolket retningslinjene så konservativt at flere viktige titler er ignorert.

Les også Freddy Fjellheims kronikk: Tenk på nytt
Og Sindre Hovdenakks svar: Svakt tenkt

SAKPROSA:
Når den avtroppende lederen for sakprosanemnda, Sindre Hovdenakk, tar ordet i en offentlig diskusjon, kan jeg bare notere at det skjer gjennom en fortegning av mine resonnementer, og med et nytt forsøk på stempling.

Mer alvorlig er det at Hovdenakk, som i 2010 har vært med på å ekskludere flere egenartede og systemkritiske bøker, nå antyder at også en meningsmotstander bør ekskluderes «fra den videre debatten om norsk litteraturpolitikk.» Dette er en maktarroganse som heldigvis er sjelden å se i offentlig diskusjon. Den kan lett tolkes som et ønske om å unngå videre oppmerksomhet om saken. Hva formuleringen sier om beslutningene jeg kritiserte nemnda for, uttrykker en twittermelding på slående vis: «Hovdenakk ... avviser ekskludering ved å true med ekskludering?!»

Jeg vil her bare be de nåværende nemndmedlemmene skjerpe forståelsen for et hevdvunnet prinsipp i forvaltningen av kulturell kapital, et prinsipp som også er nedfelt i retningslinjenes fremhevelse av essaysjangeren: Allmennbegrepet må inkludere egenart og originalitet. Feilvurderinger i den sammenheng vil stille ellers fornuftige innkjøp i et dårlig lys. Slik kan det være mer klanderverdig at noen få egenartede bøker blir avvist, enn rosverdig at mange jevngode bøker blir innkjøpt.

Etter mitt skjønn har sakprosanemnda i 2010 tolket retningslinjene så konservativt at flere viktige titler er ignorert. Det var for å unngå slike kulturelle tap i fremtiden, og for å beskytte bibliotekenes litterære mangfold, at jeg henstilte til kulturministeren om å vurdere en øremerking av bevilgningene til nye sakprosainnkjøp. Alternativet kan være å tilbakeføre essayistikken til den skjønnlitterære innkjøpsordningen, eller lage en separat ordning for denne åpne sjangeren. En økning i antall innkjøpte sakprosatitler bør uansett ikke skje uten at behandlingen av essayistikk og utprøvende sakprosalitteratur vurderes nærmere.

Det ligger meg på hjertet å argumentere for at innkjøp til offentlige biblioteker må bære preg av langsiktige kulturinvesteringer. Hva fremtidens bibliotekinnkjøp angår er jeg slett ikke beroliget av svarene jeg har mottatt - det være seg i direkte kontakt med Kulturrådet eller her i Dagbladet - langt mindre de besynderlige manøvrene for å unngå kritikk.

Kulturrådet og dets nemnder vil i fremtiden være bedre tjent med å ønske alle former for kritikk velkommen.

Å slåss for sitt litteratursyn og for maktkritikken er en forfatters fordømte plikt. Kanskje også våkne kulturjournalister burde granske sakprosanemndas innkjøp nærmere.