Til lykke med dagen, byråsjef!

Det er tid for å minnes en tidligere kollega i anledning av 190-årsjubileet for hans fødsel. Henrik Wergeland ble utnevnt til byråsjef i Finansdepartementet i 1840.

Jeg fant tilbake til Henrik Wergeland for to år siden. Via Johan Sebastian Welhavens skrifter, dikteren ingen kan komme forbi dersom han søker svaret på spørsmålet: «Hva er det å være norsk i Europa?» Men det går ikke an å nyte Welhavens avklarede og rene vers uten å føle gnistregnet og rystelsene fra vulkanen Henrik Wergeland, nasjonalklenodiet alle kjenner, og som burde få enda flere lesere.

Striden mellom Wergeland og Welhaven, «the wonderboys of the roaring eighteen thirties», dreide seg om Norge i verden. Blant annet. Welhaven mente at den nasjonale norske diktning ikke kunne hjemmesnekres i et vakuum, men naturlig måtte knyttes an til europeisk diktning slik denne var formidlet via Danmark. For Wergeland innebar et slikt syn at en på ny la seg åpen for kulturell dominans fra Danmark. Det nye Norge måtte skape sitt eget fundament, med røtter i norsk natur og norsk landsens tradisjon. Her går det en linje fra Wergeland via Aasen og Vinje til Vesaas. Og vi kan finne en linje fra Welhaven via Ibsen til Bjerke og Bjørneboe. Jeg finner det paradoksalt at nettopp Welhaven, han som ble skjelt ut for å være danofil, kanskje er den som har boret dypest ned i historien for å søke å finne Norges tapte sjel - i diktet «Eivind Bolt». Og jeg tror han kom nær noe.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Wergeland hadde ikke planlagt å gjøre karriere i Finansdepartementet. Han var teologisk kandidat, og det var presteembeter han søkte. Men han hadde et handikap i utgangspunktet. På vitnemålet fra universitetet var det skrevet at hans studentliv hadde vært preget av «ungdommens lettsindighet». Skilte Wergeland seg ut? Den gang ble det drukket i store kvanta i studentmiljøet. Og studentene frekventerte Christianias «red light districts» den gang som de gjorde et halvt hundre år senere, slik Hans Jæger skildrer det i «Fra Kristiania-Bohjmen». Det fantes to grupper kvinner. Det var dem man forlovet seg med, og det var dem man forlystet seg med. Og de overlappet sjelden. Wergelands problem var vel mye at mannen ikke eide diskresjon og ikke greide å la være å provosere. Nye skandaler gjorde ikke situasjonen bedre. Etter å ha tatt initiativ til en rangel på vaktstuen foran Paleet der Karl Johan residerte, forsvant i 1839 det siste håpet, kapellaniet i Nannestad, i en «rosenrød Sky», slik han malerisk beskriver det i diktet til sin Amalie. Wergeland måtte innse at han aldri ville bli prest. «Carl Johan have en jomfruelig Avsky for sædlige og konventionelle Udskjejelser,» skriver Wergeland. Som plaster på såret tilbød kongen ham et årlig underhold på 200 spesidaler og sikret ham året etter byråsjefstillingen i Finansdepartementet.

Wergeland var ikke engang blant de innstilte til stillingen som riksarkivar. Det var Karl Johans inngripen som sikret Wergeland stillingen, for øvrig samtidig som Welhaven fikk stilling som lektor i filosofi, også denne avgjørelsen i strid med regjeringens innstilling.

Riksarkivet var blitt temmelig vanskjøttet de første 25 år etter 1814. Wergelands oppgave, som den første riksarkivar da han tiltrådte i januar 1814, var å legge grunnlaget for et riksarkiv som fungerte tilfredsstillende etter de krav som den gang ble stilt til en slik institusjon. Wergeland gikk løs på sin nye oppgave som en samvittighetsfull og god byråkrat. Journalbok for innkommet post og kopibok for utgående brev ble straks innført. Og han utarbeidet systemer for utlån og for å få samlet inn arkivalier. Han var virksom i embetet inntil sommeren 1844 da han ble syk. I mars 1845 fikk han innvilget permisjon med lønn i ni måneder for etter legens råd å oppholde seg i det sydlige Europa. Denne planen ble forpurret. Han døde 12. juli 1845. Hans sjef, ekspedisjonssekretær Fougstad, ga Wergeland dette skussmålet: «Jeg har aldri havt en høfligere underordnet.»

Byråsjef Wergeland var vidt belest og hadde også kunnskaper i sosialøkonomi, slik det sømmer seg for en byråsjef i Finansdepartementet. Det ga han til kjenne i «Norges Konstitutions Historie». Her tar han utgangspunkt i den sterke pengemengdeveksten når han skal forklare den tiltakende inflasjonen i Norge i 1814. Han peker også på de skadevirkninger høy inflasjon har for økonomien: En sterk omfordeling av inntektene og en vridning i ressursbruken bort fra produktiv virksomhet og inn i handel der den store profitten er å hente, for dem da som ikke lar seg lure av pengeillusjon: «...en uhyre nominell gevinst hadde lokket en mengde unge uten kunnskaper og formue inn i denne næringsvei, 100 pst. var sedvanlig, og så hurtig sank pengenes verdi at denne gevinst innen en måned svant inn til virkelig tap.»

Wergeland var intenst opptatt av de politiske endringene i Europa. I «Hasselnødder», som han fullførte på dødsleiet, følger vi Wergeland på den store europareisen. Sommeren 1831, året etter julirevolusjonen, befinner Wergeland seg om bord i dampbåten «Camilla» underveis fra Portsmouth i England til Le Havre. Vel i havn entrer Wergeland klokken 6 om morgenen diligencen som tar ham til Paris. Duggen ligger fortsatt frisk på markene. På de første høyder skuer han utover et par kompanier av hvilende musketerer med trikoloren stukket ned i jorden mellom seg. I begeistring svinger Wergeland hatten og roper «Vive l'Armée frangaise, vive le drapeau tricolore» - og snart blir fanen hevet, og så vel medpassasjerer som soldater stemmer i «Vive l'Armée frangaise, vive le drapeau tricolore». Wergeland registrerer at han særlig har gjort inntrykk på «en deilig fransk Dame... Blik jeg aldri har kunnet glemme». Fire uker hadde Wergeland til rådighet i Paris. Han brukte tiden intenst. Mens svirebrødrene sov rusen ut, oppsøkte han severdighetene og utforsket det folkelige livet på torvene, kaiene og broene. Om kveldene til kafeene, til dansestedene eller i teatret. Han ble utsatt for ransforsøk, og ble tvunget til å slå en mann i bakken med et velrettet nakkeslag.

Den 14. juli skulle Bastille-dagen feires for første gang siden Republikkens dager. Det gikk rykter om at republikanerne forberedte en blodig oppstand, og store troppestyrker hadde tatt oppstilling. Og Wergeland skulle selvfølgelig av gårde for å være med. Haler med sin noe motvillige og engstelige landsmann. De brøyter seg gjennom folkemengden og kommer frem til Bastilleplassen, der de klarer å finne et bord på en kafé med fritt skue utover plassen.

Rasende folketalere egger massene, inntil de blir anholdt og ført bort av regjeringens agenter. En mann blir drept. Plutselig lyder det fra folkemassen at en politiagent har gjemt seg «Dans le café, dans le café». Vinduene slås øyeblikkelig inn. Stoler og bord velter over flyktende gjester. «Nu maa vi gaae,» sier Wergelands kamerat. Men Wergeland er opprømt og roper «Nu begynner Ballet» - og bestiller mer øl. De kom seg unna med et nødskrik.

En av tekstene fra Paris heter: «Jeg giver Beviis for at jeg ikke duer til Diplomat.» Like før Wergeland skulle reise, innbød den svensknorske ministerresidenten ham til middag. Wergeland takket ja, under den forutsetning at han fikk ta med en venn. Rammen rundt selskapet var så bra som den kunne være. For Wergeland og vennen betydde dette mye god vin og deilig mat. Helt gratis. Det var svensker, franskmenn og noen damer samlet rundt taffelet. Champagne i iskjølere ble trillet inn. Wergeland var i sitt ess. Verten reiste seg og utbragte en skål for Norge. Så passerte «en tre fire tause Glas» før Wergeland fant tiden inne til å gjengjelde skålen med en tale. «I Begynnelsen gikk det noksaa brav, men det varede ikke lenge før Talen blev til Tordner mot Russland og Hevnraab over Polen.» Og Wergeland skrudde seg opp - Karl Johan burde lede et svensknorsk militært felttog mot den russiske undertrykkelse. Skandalen var et faktum. Tsaren var for Karl Johan som alliansepartner å betrakte. Og Wergeland fortsetter: «Neppe var Skaalen drukken før - Hs. Excellence hæver Taffelet i en Skynding som naar en Leir afbrækkes paa Flugt.»

Til lykke med dagen, byråsjef Wergeland! Jeg kan fortelle deg at det meste er ved det gamle. Europa er i endring, og Norge er fortsatt i strid med seg selv. ...