Til lykke med dagen!

Jens Bjørneboes dramatikerdebuyt på Oslo nye teater.

Å stille problemer under debatt, det bar som kjent hva dansken Brandes lærte norske diktere for åtti år siden. Det ble program, og det ble forløsning. Norske diktere var sinte av naturen, eller muligens fordi de var norske, geniale i et ravnehull. Ethvert problem gav utgangspunktet til å slå og ramme, sparke, spidde. Etter all den tid av nasjonal umyndighet måtte også det å svinge ordets ris, og se all verdens rumper dukke opp med royalties på toppen, føles deilig inspirerende. Det ligger langt tilbake, men på skolen lærte vi om vikingenes storhetstid og Ibsens. Å sette problemer under debatt, det var på linje med å dra i austerveg i vesterveg.

Hva så, om man med normale instinkter gjør opprør mot å være åttitallsforfatter åtti år etterpå. Fremdeles er der jo problemer, sosiale urettferdigheter, overgrep. Hvis man er dikter, kan man ikke holde kjeft. Men hvis man er dikter, stiller man seg også krav, artikuleringskrav, som innbefatter en protest mot nettopp skolelærdommen, mot alt som er godtatt, og dermed halvveis dødt.

For Jens Bjørneboe har riktignok ikke dette vært dilemmaet - før nå. I en rekke tendensromaner har han trutt og velaktet forkjetret gått i tradisjonens spor. Først nå, som debuterende skuespillforfatter, har han følt trangen til formell fornyelse. Og framfor alt (som det går fram av hans programartikkel) har han ikke villet likne Ibsen. En medvirkende årsak var det vel også at skuespillet er en fjerde gangs variant over samme tema, nemlig norsk fengselsvesen. Først kom en hard og gnistrende artikkel i Dagbladet, der var han Bjørneboe som best. Så kom romanen "Den onde hyrde", som deretter ble filmet. En fjerde gangs behandling krevde en ny behandling. Og kanskje falt det så meget lettere som han nå må ha fått avstand til stoffet.

Tendensforfatter er han altså heldigvis fremdeles. Der sies ting i dette skuespillet, så harde og så jævlige, at det må vekke stein. Tenk, ennå i vår tid, siteres Oscar Wilde fra for sytti år siden, blir barn satt i fengsel! I enecelle! Det er en historisk forargelse, grotesk, fordi barn fremdeles på våre såkalte guttehjem kan få tre ukers mørkearrest i kjelleren. Det er hva Tonnie, stykkets hovedperson, blant annet har bak seg. Tjue år gammel har han halve livet vært innesperret, det er mer enn hva han ville fått til straff som morder. Hans forbrytelse er skoleskulk, litt naskerier og at moren hans var ludder. Og hans videre livsvei, ut og inn av fengslene, ble fastlagt og bestemt av Vergerådet alt da han var ti år gammel. Vårt framskredne samfunn vet at angstnevroser kan pines inn i barnesinn, og at for enkelte er det å sperres inne jevngodt med å gjøres sinnssyk. Men våre fengsler har fremdeles de middelalderske kjeller-isolater med håndlenker. De to fangeselvmord stykket slår oss i ansiktet med, er så langt fra noen dikterisk effekt. Senest i denne uken skjedde det igjen, i virkeligheten!

En annen sak er om Bjørneboe, som plutselig eksperimenterende dramatiker, har lykkes med å gi sitt stoff en bærekraftig form. Jeg mener stort sett ja. Han er en av våre fremste Brecht-kjennere, og påvirkninger fra denne litt nærmere tendensdramatikeren er også merkbare nok. Men heller ikke Brecht har han villet likne, - fremdeles i følge den nevnte programartikkelen. De innlagte sangene skal ikke være brechtske, men kontrapunktiske, på linje med den modernistiske svarte humor eller ironi. Hva han har tenkt seg er en parodisk musical, men på dødsens alvor. Og her kommer Finn Ludt ham mildt sagt hjelpsomt i møte med sin musikk, og framfor alt i nettopp de ironiserte travestier.

Men Bjørneboe har tatt en voldsom risiko. Hele forestillingen er en knivskarp balansegang mellom det smakløse og det knallhardt slående. På generalprøven sprakk det, og på grunnlag av den skrev jeg følgende: Dels er protesten for alvorlig og for sterk, den sprenger formen og blir hengende i luften. Og dels slår parodien over, slik den blir servert med noen meget viktige bifigurer som talerør, den fordummer og forflauer stykket og tar brodden av dets egentlige budskap. En slik fengselsprest finnes ikke. En slik fengselsdirektør og en slik fengselslege finnes ikke. Helge Reiss gjør en ypperlig scene helt til slutt som presten, og Erling Lindahls og Einar Vaages direktør og lege blaffer begge opp med morsomme og gode enkeltheter, særlig har Lindahl en utmerket framført vise. Men de ord som er lagt dem i munnen abstraherer dem til marsbeboere. Man kan parodisk stilisere en hvilken som helst figur, men en gjenkjennelig kjerne må der bli tilbake. Karikaturer må likne. Birger Løvaas gjorde noe overdådig praktfullt ut av sin forfyllet-poetiske arbeidsgiver, men så løsrevet fra helheten som en revyfigur fra nasjonalteateret. Han gjengav muntert dikterens meninger, men hva hadde han med Tonnie å gjøre? Verst var den stakkars Johannes Eckhoffs Padda, enda en revyfigur, om ikke engang morsom. Om den militaristisk-patriotiske dumhet ikke spiddes bedre på sin egen sabel, burde det heller få være.

Vel, - men på premièren holdt det. Da var kontakten der med salen, og i den grad at selv begravelsesscenens puerilt-blasfemiske kransepåleggelse slo inn. Ved siden av meg satt en mann, så opprørt at han ikke kunne tie stille. Tenk at diktning ennå, ennå kan forarge våre borgere!

Hva som virkelig bar stykket, og bar det sterkt, var denne brennende indignasjon Bjørneboe opprinnelig startet med. Og fram av den steg Jon Heggedals Tonnie, ren i linjene og desperat ekte. Den skuespilleren vokser fra rolle til rolle. Lavmælt sjokkbefordrende var samtalen mellom ham og fange 613, han som henger seg: Alf Hallgren. Og en meget sterk prestasjon var Sigrun Enge Nagelstads som Kari, Tonnies pike, hun som vil, vil, vil inn i samfunnet og tryggheten igjen, og blir forræder på det: det er så lett, det blir vi alle. Per Christensens Rødtopp var en av kveldens sterke prestasjoner, både sanglig og ved sin sikre plastikk. I mindre roller var Ingrid Øre en frysende hard anonymica i samfunnet, og Bjarne Bø en kuldegysende vokterkarikatur.

Men hva som framfor alt bar, var sangene. De hadde alle snert og brodd, og gav spennende løfter om hva Bjørneboe kan komme til å gjøre som moderne-poetisk dramatiker. Å jo, spennende var denne debuten! - Den israelske gjesteinstruktøren, Issy Abrahami, hadde denne gang lagt bånd, også på seg selv, og når Bjørneboes balansegang lyktes, hadde han sin vesentlige andel i det. Dag Frogners dekorasjoner var både teknisk dyktig laget og poetisk medskapende.

(Dagbladet 22. februar 1965)