HEDRES:  Leonard Rickhard får årets Anders Jahre-pris. Her fra åpningen av en retrospektiv utstilling i Astrup Fearnley Museet. Foto: Tom Martinsen
HEDRES: Leonard Rickhard får årets Anders Jahre-pris. Her fra åpningen av en retrospektiv utstilling i Astrup Fearnley Museet. Foto: Tom MartinsenVis mer

Til maleriets pris

Leonard Rickhard har gjennom sin praksis insistert på maleriets gyldighet, og blir berømmet for det.

Kommentar

Når maleren mottar Anders Jahres Pris med billedmessig bifall fra Munchs Aula-sol 3. september, er det ikke den første faglig forankret heder som blir ham til del. En ettervirkning fra hans separatutstilling i stockholmsgalleriet Doktor Glas i Kungsträdgården på tidlig 80-tall - da Moderna Museet så verdien ved Rickhards maleri - var at han fikk malerprinsen Eugens minnemedalje på terskelen til et nytt millennium. Hvor malerens festspillutstilling i Bergen Kunsthall, 2009, er et foreløpig høydepunkt, mens en stormønstring i danske AROS kunstmuseum neste år tilsier travle økter i Arendals-atelieret framover. Kanskje med avbrudd for enkelte museumsbesøk på kontinentet.

Dialogen med maleritradisjonen danner også hos Rickhard noen vitale forutsetninger. Men den kunstneriske kommunikasjonen med forgjengere - og enkelte samtidige kolleger - resulterer ikke i ekskluderende og fastlagte formularer på billedflaten. Det framgikk allerede av hans debututstilling i Kunstnerforbundet for over 40 år siden. Den rommet heterogen mangfold som munnet ut et inntrykk av visuelt vidsyn. Der ante man impulser fra så ulike kilder som Pierre Bonnards badende kropper i et stofflig urolig hav under en melankolsk mørknende seinsommerhimmel, mens hyper-realisten John Salt sporet ham til et krast belyst utsnitt av en bilkirkegård.

Bilder forløst med malerisk ulike virkemidler, men med en fellesnevner i den underliggende uroen. Som samlet antydet noe om debutantens framtidige potensial.

Ved neste møte åpenbarte Vermeer seg som en viktig veiviser for Rickhard. Delft-mesterens komplekse rom-regi åpnet for de spalte-smale dørgløttene. Der ledes blikket mot et anonymisert og fremmedgjort figurgalleri. Innendørs vegeterende eller funderende med landmålerstenger i det grønne. Et annet hovedtema som fusjonerer kunsthistoriske rot-tråder med modernitetens klassifiserende teorier, er serien av tunge vitrineskap med utstoppete fuglearter. Referanser til 1600-tallets memento mori-maleri går i de siste versjonene sammen med markeringer av kontroll og hierarki.

Rickhards dystre mesterverk, «Nattens ansikter - en studie i brunt og sort» fra 80-åra, er en mørkstemt elegi over konsentrasjonsleirenes barbari. Koloritten fortettes til fascismens farger. Bildet på brutalitet fester seg også fysisk og metaforisk, som infiserte avskygninger og martrende kvestelser i det maleriske stoffet. Lik Lucian Freud synes Leonard Rickhard å ha saumfart og bearbeidet hver centimeter av sine lerreter gjennom årelange operasjoner. I all sin ulikhet forenes deres kunstnerskap gjennom kampen for å kontrollere den indre uro.