FACEBOOK-GRUPPE: Tenk om Mannegruppa Ottar, som jeg har forstått har titusenvis av medlemmer, kunne ha brukt stemmen sin til støtte for babyene, barna og ungdommene - til mammaer, koner og søstre, skriver kronikkforfatteren som reagerer på enkelte utspill fra facebook-gruppa. Illustrasjonsbilde: Jan Haas / NTB scanpix.
FACEBOOK-GRUPPE: Tenk om Mannegruppa Ottar, som jeg har forstått har titusenvis av medlemmer, kunne ha brukt stemmen sin til støtte for babyene, barna og ungdommene - til mammaer, koner og søstre, skriver kronikkforfatteren som reagerer på enkelte utspill fra facebook-gruppa. Illustrasjonsbilde: Jan Haas / NTB scanpix.Vis mer

Debatt: Sosiale medier

Til Mannegruppa Ottar

Tenk om det var slik at dere, som mannegruppe, faktisk kunne vært den forskjellen barna trenger. Ved å være menn.

Meninger
Janne Flittig. Foto: Privat
Janne Flittig. Foto: Privat Vis mer

Nå skal jeg gjøre noe jeg ikke trodde jeg kom til å gjøre. Eller være modig nok til å gjøre. Jeg har likevel bestemt meg for å trosse min feighet. Bakgrunnen for dette innlegget er Mannegruppa Ottar. Jeg så noen uttalelser, og kjente på et umiddelbart sinne.

Erfaring har lært meg å holde sine meninger for seg selv når man er sint. I dag velger jeg å dele mine tanker. I dag er jeg bare trist.

Trist fordi Mannegruppa Ottar har oppnådd å få så mange av oss ned på samme nivå som dem. Dit vil ikke jeg.

I 16 år har jeg jobbet med overgrepsproblematikken i det offentlige rom. I forhold til holdninger, verdier og - kanskje viktigst - hvordan forholde seg til temaet.

Og hvem er jeg som mener noe? I korte trekk:

Min kjære søster Linda og jeg ble utsatt for grove seksuelle overgrep og incest i henholdsvis 11 og 13 år. Av en stebestefar.

Jeg har dessverre ingen mulighet til her å beskrive for dere hva dette innebærer av håpløshet, krenkelse og skam. Men jeg skal prøve å gi dere et lite innblikk.

Jeg ble i en alder av 38 år stående i min kjære mammas begravelse. Hun ble 62 år.

Artikkelen fortsetter under annonsen

To år etter - i 2013 - fant jeg meg selv ved siden av min søsters kiste. Hun ble 42 år. Den direkte årsaken til at min mamma og min søster ikke er med oss lenger, handler om seksuelle overgrep begått av en stebestefar.

For mamma sin del handlet det om en forferdelig skyld. For at hun som mamma ikke skjønte, ikke fattet, ikke forsto, hva døtrene hennes ble utsatt for. Hun følte skyld og skam i ettertid.

I hennes forstand burde hun ha forstått og sett hva jentene hennes ble utsatt for. Og det er dette sakens kjerne handler om. For hadde det bare vært så enkelt.

For min søsters del handlet det om at hun følte skyld og skam fordi hun hadde påført mamma denne belastningen. Hadde hun ikke fortalt, så hadde mamma hatt det bra. Derfor fant hun trøst i noe som kunne dempe smerten og sorgen - alkoholen. Noe hun også døde av etter å ha tryglet om hjelp siden hun var 16 år. Hun ville ikke dø, men hun visste ikke hvordan hun skulle leve.

Overgriper tilsto, som hører sjeldenheten til. Høyesterett ga ham en dom på to år og to måneder.

Samfunnet trodde oss ikke. Vi ble utstøtt. Vi ble frosset ut. Vi gikk fra asken til ilden. Fra å være to barn underlagt grove overgrep i 11 og 13 år, forsvant overgriper i fengsel, og vi ble overlatt til et samfunn som ikke var rustet til å ta vare på oss. Kanske ikke fordi de ikke ville, men de visste rett og slett ikke hvordan. Dette er tydelig i dag. Og forståelig i ettertid.

Det er nemlig uforståelig at dette kan skje. Og det er ofte slik at det vi ikke kan forstå, det distanserer vi oss fra. Hadde samfunnet rundt oss forstått denne problematikken, er min påstand at min mamma - og min søster - hadde vært blant oss i dag.

I stedet sitter en skadeskutt og vingeklippet familie tilbake.

Jeg har selv valgt å bruke mine erfaringer til noe positivt. Jeg må være ærlig å si at slike utspill fra ei Facebook-gruppe ikke hjelper på følelsen av maktesløshet og avmakt.

Overgrep handler om vold. Det handler om krenkelser. Det handler om fortielser. Det handler om skam. Det handler om skyld. Det handler om frykt. Det handler om voldtekt. Det handler om smerte. Det handler om mørke. Det handler om angst. Det handler om selvforakt, selvmord. Det handler om nederlag. Det handler om kjærlighet. Det handler om sorg. Det handler om barn som aldri vil kunne tørre å stole på at noen er glad i dem. Mange vil aldri få oppleve ekte kjærlighet, fordi de ikke våger å slippe noen inn på seg.

Kjære Mannegruppa Ottar. Hvis dere bare hadde visst, er jeg ganske sikker på at dere ville vært tause!

For det er vi. Alle disse barna rundt oss som i dag blir utsatt for overgrep og incest, de er tause. Ikke fordi de vil, men fordi de må. Om de ikke er det, er de blitt fortalt at noe fryktelig vil skje. Om de forteller dette til noen, får de fortalt at noen får svi. Og det gjelder gjerne de personene barna elsker mest. Det er utallige variasjoner av slike trusler. Den vanligste er gjerne at «om du forteller dette, denne hemmeligheten vi to har, så vil ikke mamma ha deg mer. Da vil hun synes at du er ekkel og stygg».

Dette er barna bak disse vitsene dere synes er morsomme.

Og dette huskes på. Hadde dere visst hva dere gjorde, er jeg ganske sikker på at latteren hadde forstummet. Og la meg bare få understreke; jeg vet at dette selvsagt ikke er representativt for alle i gruppa.

Tenk om Mannegruppa Ottar, som jeg har forstått har titusenvis av medlemmer, kunne ha brukt stemmen sin til støtte for babyene, barna og ungdommene - til mammaer, koner og søstre. Tenk om det var slik at dere, som mannegruppe, faktisk kunne vært den forskjellen barna trenger. Ved å være menn. Ved å ta avstand fra, og mane til, engasjement. Husk at vi som har opplevd dette, og alle de barna som opplever overgrep i dag, ikke har noen til å stå på barrikadene for oss.

Av den grunn er vi tause. Vi tør ikke si noe. Vi er underlagt en terror som er umulig å forstå, eller ane konsekvensene av, av dem som ikke har erfart den.

Jeg vil også at dere skal være klar over at mange av de barna som utsettes for overgrep i skrivende stund tar slike vitser som en bekreftelse på at de er skitne og ekle. Og at alle kan håne dem ettersom det passer dem.

Dere har nå tatt en stor plass i det offentlige rom. Bruk den. For barna!

I stedet for å hetse dere, i stedet for å henge dere ut - ta makten tilbake. Vis at dere er menn. La oss gi dere muligheten til å forstå at dette er slik virkeligheten er for mange barn. Bruk dette feilsteget jeg mener noen av dere begikk til noe positivt. Til noe som kan starte en ny hverdag og en ny forståelse for dem vi alle elsker - barna våre!

Til slutt. Til alle medlemmer av Mannegruppa Ottar: En bønn fra Janne i lille Bø. Ikke post disse statusene. Ikke trykk «liker» på noe du ikke liker. Vær en mann! Ta avstand fra slike uttalelser, selv om du har kost deg med tre pils. Se for deg at det er din baby. Ditt barn.

For det er vel slik at vi til syvende og sist bare er mennesker. Om det er lillesøster, lillebror, onkel, tante, mamma eller pappa.

Innlegget er en redigert versjon av artikkelforfatterens eget Facebook-innlegg.