Til mediekamp for vitenskapen

Realfag har et grunnleggende imageproblem. Bare begrepet realfag gir negative assosiasjoner hos store deler av befolkingen, skriver Jarle Breivik i den andre kronikken om realfag og framtida.

HVORDAN SKAL VI sikre vekst og velstand i Norge også etter at Nordsjøen er tom for olje og gass? Denne problemstillingen omtales i dag med økende bekymring, og den umiddelbare løsningen er å investere i utlandet. På lengre sikt er det derimot bred politisk enighet om at vi også må satse på kunnskap. Vår rikdom skal brukes til å utvikle kloke hoder og avansert teknologi, og Norge skal bli en kunnskapsnasjon. Det er bare ett stort problem med denne visjonen: Enten de skal utvikle neste generasjons mobiltelefoner, forbedre fiskeoppdrett eller løse klimaproblemer, behøver våre barn en grunnleggende forståelse av naturvitenskap, og på dette området går utviklingen i feil retning. Dagens unge velger bort realfag, og situasjonen i Norge er spesielt bekymringsfull. Mange retter pekefingeren mot undervisningssystemet, og sterke krefter går nå sammen for å styrke realfagene. Men er det virkelig skolen som er problemet, eller finnes det en dypereliggende årsak?

Realfag har et grunnleggende imageproblem. Bare begrepet realfag gir negative assosiasjoner hos store deler av befolkingen, og ord som vanskelig, kjedelig og nerdete er nærliggende for mange. Denne oppfatningen henger sammen med at realfagene oppfattes som særegne og atskilte fra annen undervising. Oppdelingen i matematikk, fysikk, kjemi og biologi bidrar heller ikke til en helhetlig forståelse, og den harmoniserer dårlig med en utvikling hvor tverrfaglighet blir stadig viktigere.

TIDA ER derfor moden for et integrert vitenskapsfag i skolen. Vi trenger et fag som hever seg over gamle barrierer, og en undervisning som viser at moderne vitenskapelig forståelse ikke bare går på tvers av realfagene, men også inkluderer språk, økonomi og samfunnsfag.

Men det at skolemyndighetene lager nye navn, ny fagplan eller oppdaterer lærerkreftene, vil alene ha liten betydning for samfunnets syn på realfag. Holdninger formes i stadig sterkere grad av media, og dagens unge lever i en nærmest altoppslukende medieverden. I denne verdenen er det ikke bare realfagene, men hele vitenskapen som har et alvorlig imageproblem. Barna møter vitenskapsmannen, for det er nesten alltid en mann, først og fremst gjennom tegnefilmer og dataspill. Her driver han som regel med noe uforklarlig og skummelt, og ofte er han også ondskapsfull. I ungdomskulturen fremstilles personer som er opptatt av planeter og molekyler som sosiale avvikere, og i de voksnes medieverden presenteres vitenskapelige resultater som mer eller mindre troverdige sensasjoner. Oppslagene er ikke alltid gale, men de blir sjelden særlig opplysende. Å fortelle at noen har funnet genet for brystkreft, intelligens eller aldring, har for eksempel begrenset verdi når folk flest knapt aner hva et gen er. Kombinert med førstesideoppslag om obskure kulter som vil klone mennesker, er slik vitenskapsformidling bare egnet til å skape frykt og en dyp følelse av fremmedgjøring.

DET SAMME problemet er tydelig for formidling av kunnskap om kropp og helse. Vitenskapelig fundert medisin har gjennom generasjoner med mangelfull kommunikasjon og autoritær arroganse undergravd sin egen posisjon. Slik har man åpnet veien for en alternativ behandlingsindustri som gjennom aktiv markedsføring og fornøyde pasienter har fått en svært sterk posisjon i mediebildet. I dag står vi derfor i en situasjon der helseinformasjonen som når ut til publikum, domineres av previtenskapelige og dogmatiske forestillinger om upåviselige energibaner, uforklarlige fortynningsprinsipper og merkelige dietter. For den enkelte pasient som opplever å få hjelp, er denne mangelen på dokumentasjon og vitenskapelig rasjonalitet forståelig nok uinteressant. Om målet er å ta initiativ i den biomedisinske utviklingen, har vi derimot et dypt kommunikasjonsproblem.

Vitenskapen er ikke en bok som kan åpnes ved behov og lukkes når svarene blir for ubehagelige. Vitenskapen er grunnlaget for det samfunnet vi lever i. Den kan brukes både fornuftig og ufornuftig, men den som frykter vitenskapen, kan verken styre eller nyttegjøre seg den.

Hvis man ønsker å utvikle nye medisiner, må man for eksempel akseptere at Darwins evolusjonsteori i dag er grunnlaget for å forstå både kreftsykdommer og immunforsvaret. Skal man forstå og forhindre klimaendringer, må man akseptere at det er lovmessige sammenhenger mellom de små detaljene og den store helheten. Og den som vil utnytte bioteknologi i fiskeproduksjonen, må samtidig akseptere at liv har blitt vitenskapelig forståelig. Det er ikke lenger en mystisk kraft fra høyere makter.

FOR ET BARN som lærer at universet styres av magi, at sykdom skyldes feil på mystiske energibaner, og at gener er farlige, spesielt å spise, vil verden forbli uforståelig. Dette barnet vil ha grunnleggende problemer med å forstå dagens vitenskapelige modeller, og sannsynligheten for at det vier skolegang og karriere til for eksempel bioteknologi, er minimal. Avlæring er langt vanskeligere enn innlæring, og selv ikke den dyreste skolelab og flinkeste naturfaglærer kan motvirke et samfunn som dyrker mystikken og mistenkeliggjør vitenskapelig tenkning. Så er det da heller ikke skolen, men media, som er den viktigste arena for denne verdikampen.

De fleste barn har i dag et bevisst forhold til verdensrommet selv før de begynner på skolen. Men hvor har de det fra? Jo, fra leketøy og tegneserier, og ikke minst som et resultat av NASAs langsiktige og målbevisste mediestrategi. På samme måte er den store interessen for dataspill og andre digitale underholdningsmedier en uvurderlig årsak til nordmenns generelle IT-kompetanse.

Barn helt ned i treårsalderen har et levende forhold til dinosaurer, og flere kan med glede gjenkjenne både en triceratops og en parasaurolophus. Dermed har de også grunnleggende kunnskap om jordas og livets utvikling. Men hvem står bak denne entusiasmen? Jo, Steven Spielberg, Walt Disney og en hyperkommersiell leketøysindustri.

ALTFOR FÅ, men likevel mange, har også en forståelse av Darwins evolusjonsteori. Men hvem har æren? Skolen har vært tilbakeholden og uklar, så den er det ikke? Derimot har David Attenborough, BBC og private bokutgivelser fra universitetsmiljøet de siste årene gjort mer for forståelsen av livets grunnleggende prinsipp enn generasjoner med skolelærere. Dette er på ingen måte kritikk av de mange flinke og entusiastiske naturfaglærerne som arbeider i den norske skolen, for de er vitenskapens absolutte frontkjempere. Problemet er bare at de kjemper i en kulturell oppoverbakke.

Det finnes altså eksempler på at vitenskapen har nådd frem til publikum. Disse suksesshistoriene er uten unntak basert på målrettet og kreativ anvendelse av media, men slike tiltak er bare parenteser i det norske mediebildet. Styrking av vitenskapens posisjon krever derfor en bevisst mediestrategi. Man må nå folk der de er, på deres egne premisser, og man må vise at moderne vitenskapelig forståelse er relevant for den enkeltes hverdag.

Vi tar derfor nå initiativet til en tverrfaglig organisasjon, SCITORIUM, som skal jobbe i og med media for å formidle vitenskapelig forståelse til alle. For å nå dette målet vil vi ta i bruk utradisjonelle virkemidler som bryter med det man oppfatter som undervising og forskningsformidling.

VI ER blant annet i ferd med å utvikle det første leketøyet som etterligner genenes evne til å kopiere seg selv, og har allerede utviklet en selvlærende database som hjelper både barn og voksne å finne frem på Internett. Gjennom gjensidig samarbeid med TV-kanaler, fornøyelsesparker og reklameskapere vil vi prøve ut helt nye måter å formidle vitenskap på, og en egen internettportal skal spre gleden ved vitenskapelig forståelse.

Den overordnede målsettingen er å gi barn og unge en positiv opplevelse av vitenskapens muligheter, og inspirere til aktiv utforsking og helhetlig forståelse av den verdenen vi lever i. Dette handler om langt mer enn hvordan Norge skal klare seg uten oljeinntektene. Det handler om hvordan vi skal forholde oss til en dyptgående biologisk og teknologisk revolusjon som er i ferd med å forandre livet på jorda. Den revolusjonen må ledes og styres av våre barnebarn. For å klare det må de forstå det vitenskapelige fundamentet den er bygget på.

(I morgen: Professor Svein Sjøberg: Framtida i andres hender?)