Til Mercedes-Benz er du kommet

Én generasjon etter 68-opprøret dukker de gamle gudene opp som lydspor i reklamefilmer. Nå selger Janis biler. Så ille kan det gå.

OH, LORD. Kvelden hadde akkurat bestemt seg for å bli natt. Reklame på britisk fjernsyn. For en tysk drosjebil.

En gjeng sang ei kjent vise. Som mange med slapp skarptromme har et sterkt forhold til. Nå dukket låta opp i tv-reklame, radbrukket av amatører og med duse bilbilder. Til slutt hørtes en rufsete lattergal. Originalen, Janis Joplin.

Sjokkert? Nei. Sinna? Litt. Passe irritert? Ja, men en eller annen gang ville dette skje. Det har ulmet hos bilfabrikanten siden januar 1971, drøye to måneder etter at Janis Joplin tok en overdose og døde, at «Mercedes-Benz» skulle misbrukes i en reklamefilm. For nettopp denne bilgiganten.

Fikk jeg lyst til å kjøpe Mercedes? Nei. Fikk jeg lyst til å høre originalversjonen? Tja.

Mercedes har nok siklet på denne hymnen lenge, men de har taktisk latt tida gå. Joplins ville dopliv var ikke noe firmaet kunne identifiseres med for 30 år siden. Tyskerbilen kunne jo bli oppfattet som overdosekjerra, hippievogna og så videre. Årene måtte modnes.

Kommersialismen måtte få satt seg i grunnvollen, få malt et verdensbilde som likner mest mulig på en amerikansk shopping mall. År 2000 passer glimrende: Populistene har halshogd ideologiene, og Vestens politikere ser ut som kjæresten til Barbie. Hele bunten.

UGH! FOR Å VÆRE cirka politisk korrekt, en samlet reklamebransje må æreskjelles: FY SKAM! Dere frarøver oss, som en gang var unge nok til å bli hekta på rock, vår dumme og deilige kulturarv. Og hva med den oppvoksende rockeslekt? Skal de lures til å hyle «...åååå, der kommer Pepsi-låta...» når de hører Stones og «Brown Sugar»? Stones har forresten blitt tatt med buksene nede flere ganger. «Route 66» har vært i bukselomma på Levis.

Men. Bransjen er klassisk smart. Verdens cooleste bergenser blir også brukt. Griegs «Morgenstemning» skal skape en hyggelig atmosfære. Som du tar med deg ned på ICA neste gang, for å kjøpe... riktig type bind? Flassjampo? Eller var det piller mot bakrus? Husker ikke. Gjør du?

Det triste er at amerikanske forskere har slått fast at det ikke eksisterer intelligent liv noe annet sted der ute. Det vil si: Vi er aleine om å oppføre som komplette idioter.

Derfor. Vi får som fortjent, vi er superlette bytter. For reklamebransjens tøffinger. Som kan sin rockehistorie. Supervicer-Tone og AD-Per er fordømt gode, de kaster spydet rett i hjertet på oss der vi sitter. I Maarud-haugen og mimrer til ei kasse trekkopp. Joplin: Fra peace & love - til Benz er du kommet.

OLJE- OG PØLSEBUTIKKEN Shell har i en årrekke latt en håpløs coverversjon av Status Quos «Whatevere You Want» være bensin på forbrukerbålet. At Dennis Hopper kjører en 1969-chopper ved siden av seg sjøl i BMW-nåtid, 30 år etter «Easy Rider», er ganske fint å se på. Fikst gjort også. Forresten, kanskje det er ganske ufarlig? For om 100 reklamepauser er jo alt glemt.

Men. Det er ikke reklameguru Ingebrigt Steen Jensen - med bransjefølge - som aleine skal plaffes ned fra kloss bakhold. Artistene har et klart ansvar om ikke å la seg kjøpe. Hvis de da fortsatt sitter på rettighetene. Og vi forbrukere? Vi... Vi må... skjerpe oss .

NÅ ER DET IKKE BARE de store, stygge i utlandet som selger seg. Vi som lider av Bondevik har gjort det lenge. Deep River Boys kom til Norge for cirka 40 år siden, med svart flerstemt sang, og boysen var tidlig ute med å synge for reklamen. På kino. For «South State» uten filter.

Fint for DumDum Boys. Bandet var dermed ikke først ute. Dunderlåta «Splitter pine» messet i bakgrunnen da organisasjonen Toppfotball presenterte seg på TV2. Det var ille for DumDum-fansen. Er det guts igjen i bandet selges «Møkkamann» også. For eksempel til en kampanje mot Carl I. Hagen.

Norsk Tipping og Lotto har lenge vært dyktige. Til å bruke rock som våpen. For å true oss forbrukere. Til å bli gamblere. The Troggs og «Wild Things» er en slager, og lottomillionærer er ikke som andre fattigfolk.

DAGBLADET HAR OGSÅ sitt svin på skauen. Skabandet The Specials og låta «A Message To You Rudy» ble brukt for å selge : sterke meninger , med den utro spagettimannen. Det var jo genialt. Ikke sant?

Om Solo-bandet gjorde det eneste riktige ved å slokke tørsten, får andre uttale seg om, men snart spiller de vel for Freia igjen.

Ulf Lundell og Tom Waits, derimot, de sa nej og no. Lundell la ned veto mot spritfabrikant som ville bruke «Vppna landskap» for å selge en hinkas mer. Uffe ble harm. Han truet med aldri å framføre den svenske nasjonalskatten mer. Spritgjengen trakk seg.

Hederskaren Tom Waits stoppet også et bryggeri fra å bruke en av hans originaler. Ølgutta prøvde å lage en coverlåt, med en smårusten stemme. Waits gikk til sak, og vant en bunke penger.

Michael Jackson sitter på rettighetene til tidlige Lennon & McCartney-komposisjoner. Jacko solgte «Revolution» til Nike. Beatles-låta «Help» brukes nå som lydkulisse for et britisk forsikringsselskap. Toyota kjører også rundt i flunkende ny tv-film. Akkompagnert av Iggy Pop og «The Passenger» (Fra «Lust for life», 1977) i baksetet.

MEN VI MÅ TENKE framover, og da må det visstnok inngås kompromisser. Greit:

Røkke og Gjelsten kan kjøpe Pink Floyds «Money» fra «The Dark Side Of The Moon» (mars 1973) for å promotere Aker RGI, utbyggerne av Hafjell bør sikre seg «Don't Eat The Yellow Snow», Frank Zappa/Apostrophe (1974). Hvis storebror VG vil selge tredobbelt så mye som alle andre, bør neste supre reklamefilm danderes på en seng av Bob Dylan, «Gotta Serve Somebody».

Moralen i denne artikkelen? Like enkel som skribenten. De aller fleste aksepterer kredittkort og gir blanke i hva musikken og tekstene en gang betydde. Og vi som sutrer, er dustene som lever på gamle revedrømmer og ikke rock'n'reklame.

OH LORD, ER DET VIRKELIG SÅ ILLE? Ja, det er det, men vi trekker et nest siste sukk med visdomsord fra gruppa Kjøtt «nei, nei, nei». Og leve poesien:

Bestefar satte et sporlys for panna. Far gikk opp i luer

og ned i aske. Og mor ligger under seks fot jord

som 365 oppspiste øyeblikk. Jeg ror baklengs fra stranda

på et hav av mennesker og fisk, med den hvite flekken på kartet.

(Treasure Island, Bjørn Aamodt fra boka «Anchorage»)