LAGSPILLEREN: Phife Dawg fra den ikoniske gruppen A Tribe Called Quest døde sist onsdag. Her i en uforglemmelig, øyebulende scene fra Buggin' Out-videoen. Foto: YouTube
LAGSPILLEREN: Phife Dawg fra den ikoniske gruppen A Tribe Called Quest døde sist onsdag. Her i en uforglemmelig, øyebulende scene fra Buggin' Out-videoen. Foto: YouTubeVis mer

Til minne om ei lykkelig bikkje

Phife Dawg (1970-2016) var ikke tidenes beste rapper. Han var noe langt, langt viktigere.

Det finnes så mange hunder i hiphopverdenen at en lett kan gå i surr. Snoop er utvilsomt den mest kjente, og det finnes utallige andre, men min favorittbikkje vil alltid være Malik Isaac Taylor alias Phife Dawg fra Queens, New York-trioen A Tribe Called Quest.

På tirsdag døde han, bare 45 år gammel, av komplikasjoner rundt diabetesen han hadde slitt med i mange år. «Mr. Energetic, who, me sound pathetic? / When's the last time you heard a funky diabetic?» rappet han, med godt humør, så tidlig som på karrierehøydepunktet «Midnight Marauders» fra 1993. «Drink a lot of soda so they call me Dr. Pepper,» het det to år før. Vær forsiktig med sukkervannet, folkens!

Om du er blant dem som ikke allerede vet hvem Phife Dawg er — det er tross alt lenge siden 1993 nå — kan det hende du lurer på hva oppstusset handler om. Og selv om du skulle ha et forhold til A Tribe Called Quest, som jo tross alt er en av tidenes beste og mest lettlikte rapgrupper, kan det hende at du tenker at det jo var Q-Tip som var stjerna, og det er han som burde feires. Phife var jo ikke en slik artist som gjerne dukker opp i kåringene over tidenes beste rapper.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han var noe mye viktigere. Phife var en lagspiller. Og laget han spilte for, A Tribe Called Quest, kunne bare bli så bra, så viktig og så høyt elsket som det ble på grunn av ham.

Jeg snakker av erfaring. Når A Tribe Called Quests klassiske 1990-debut, «People?s Instinctive Travels and The Paths of Rhythm» skulle bli det første hiphopalbumet jeg virkelig, helhjertet elsket, var det mye fordi Tribe slapp meg inn i varmen der kollegene deres markerte avstand. Public Enemy og N.W.A. var farlige. Run DMC og LL Cool J var kule. Rakim og Big Daddy Kane uoppnåelige. De La Soul lukket seg om seg selv i en sky av obskure samples, slang og internhumor. Jungle Brothers var ute på oppdrag, men jeg ble aldri helt sikker på om deres oppdrag også var mitt. Og Brand Nubian ville helst drepe alle djevlene — noe jeg antok innbefattet meg.

A Tribe Called Quest var noe annet. De visste ikke nødvendigvis hvordan alt hang sammen. De var på leit, som det heter, i den grad at de gjorde det søkende til en del av arbeidsbeskrivelsen, og åpnet opp for alle som ville søke sammen med dem. Ikke bare en gruppe, men en stamme ved navn Søken.

Da Q-Tip rappet om at han mistet lommeboka si i El Segundo, var det lett å sympatisere med ham. Også jeg mistet stadig lommeboka mi overalt — og gjør det vel egentlig fortsatt. At jeg ikke forsto allegorien — El Segundo er det sekundære, det uviktige — var bare et pluss. A Tribe Called Quest gned ikke inn poengene sine, i motsetning til så mange andre. Da ville de ha sluttet å søke. Når de moraliserte, var det for å stikke fingeren i jorda og huske hvem de var og hvor de kom fra, for lettere å stake ut kursen mot en fremtid de ennå ikke kjente.

Det vidunderlig tiltalende med A Tribe Called Quest var at de fra første stund gjorde alt de kunne for å være så direkte og åpne om hvem de faktisk var, her og nå. «Q-Tip is my title, I don't think that it's vital / For me to be your idol, but dig this recital» åpner førstealbumet. Her er jeg, men ikke for å blende deg. Det slutter med «Ham n? Eggs»: «I don't eat no ham and eggs cause they?re high on choleste-roooool!» går refrenget. «Ay yo, Phife, do you eat them? / No, Tip, do you eat them? Uh huh, not at all!»

Det var en låt ulik alt annet jeg hadde hørt til da: to unge menn som uforstilt fortalte om hva de elsket å spise — og om hva de holdt seg unna, altså skinke og egg. Phifes lille solovers brant seg straks inn i minnet: «Now drop the beat — so I can talk about my favorite tastings! / The food that is the everlasting — see, I'm not fasting / I'm gobbling — like a dog on (dog-gone) turkey!»

Kunne man rappe om sånt? Det var definitivt ikke slikt man drev med i den engelske indiepopen jeg fulgte tett på den tida, anemisk gitarmusikk man godt kunne skjule seg i. Men så klart man kunne rappe om sånt. Smak og appetitt forteller jo masse om hvem du er!

Likevel, på førstealbumet var Phife knapt nok med. Tribe presenterte seg som en kvartett, men fjerdemann Jarobi forsvant snart ut, og mesteparten av debuten består av Q-Tip solo over Ali Shaheed Muhammeds beats, i den grad at Q-Tips tenksomme perspektiv dominerer skiva. Men de få gangene Phife faktisk dukker opp, legges grunnlaget for det A Tribe Called Quest skulle bli på de neste to, enda mer klassiske albumene deres, der Phife Dawg altså spiller en langt viktigere rolle. For der Phife er, blir det action — og dialog. «Can I kick it? Yes you can!»

Han kunne det, og han gjorde det. Fra og med andrealbumet, «The Low End Theory» fra 1991, som stilmessig brøt med den glade technicolor-samplingen på debuten til fordel for et langt mer sparsommelig, tungt jazza uttrykk, er han på plass: «Here's a funky introduction of how nice I am / Tell your mother, tell your father, send a telegram!»

Ja, fortell! Phife tar plass på en måte som forvandler A Tribe Called Quest. Med andrealbumet er det lekne flyttet opp i vokalen, en funksjon av samspillet og dialogen mellom de to rapperne: «You on point, Phife! / All The Time, Tip!»

Lytter du til Q-Tips sololåter på Tribe-albumene, merker du stadig at han lengter etter ekte dialog, som når han diskuterer hiphopsjangerens utvikling med faren sin på «Excursions»: «I said well daddy, don't you know that things go in cycles / Way that Bobby Brown is just ampin' like Michael.» Men det blir ofte noe litt innadvendt selvtvilende over disse betraktningene. Først når Phife kommer inn i gruppa for alvor, får Tip en dialogpartner som er grunnleggende annerledes enn ham selv, tilstede her og nå. Slik luftes det innestengte ut.

Lille Phife bringer inn humør, selvironi, energi — og en masse sportsreferanser. Han er en «Hip hop scholar since being knee high to a duck / The height of Muggsy Bogues, complexion of a hockey puck.» Han tilsetter saltet og krydderet — det grove og det spisse og det uforbeholdne — som gir smak til steken.

Det hadde jo slett ikke trengt å bli sånn. Rapteknisk sett starter Phife et par gode mil bak makkeren, og kunne godt valgt å legge seg så tett opp til hans stil som mulig for å kompensere. I stedet går han i motsatt retning. Alt det Tip og Ali Shaheed er, er han ikke. Det de ikke er, er han.

Å innta en slik rolle, som motvekten innenfor et kollektiv, krever mot. Skal det fungere, må man ikke nøle, men omfavne rollen som annerledes og likeverdig. Ellers går det skeis.

Men Phife tør. Og det at han tør, forvandler A Tribe Called Quest til sin tids viktigste rapgruppe, en glipe av sol før New York nokså ensidig vender seg mot den mørke, harde og dystre eksistensialismen, som om man måtte velge mellom lys og evig skygge. Tribe gjorde plass til begge deler, og det er derfor de høres så lykkelige ut, selv når de snakker om en dyster virkelighet.

Grubleren Q-Tip utvikler lange tankerekker. Breiale, entusiastiske Phifes talent er for den kvikke observasjonen, den umiddelbare åpningskupletten som får deg til å huske låta den er hentet fra:  

«Yo, microphone check, one two, what is this? / The five foot assassin with the roughneck business!»

eller

«Ayo, Bo knows this! And Bo knows that! / But Bo don't know jack, 'cause Bo can't rap!»

eller

«I like em brown and yellow, Puerto Rican or Haitian / Name is Phife Dawg from the Zulu Nation»

Der Q-Tip søker mot helhet og ånd, søker Phife mot kropp og sex, og skyr heller ikke det smålige eller grove: «I'm all that and then some, / Short, dark and handsome, / Bust a nut inside your eye / To show you where I came from.» Nesten alt Phife sier, handler om dette: å vise hvor han kommer fra. «Linden Boulevard, represent, represent-sent! / Tribe Called Quest, represent, represent-sent! / When the mic is in my hand, I'm never hesitant / My favorite jam back in the day was Eric B For President».

For en utenforstående lytter kan det kanskje virke rart at akkurat dette skulle være så viktig, men det er det altså. For dypest sett handler det om å møte verden med lave skuldre og avslappet åpenhet, om å stole på at man faktisk kan definere seg selv, hvem man er, og hva man ønsker seg, at verden ligger åpen for en. Slikt er gull verdt — også for lytteren.

Og sikkert også for tvileren Q-Tip. For det er jo i spenningen mellom de to ulike personlighetene at magien oppstår. Vi kan kanskje kalle det intimitet — et lite under i hiphopsammenheng, og egentlig ellers også. Det at de to er så forskjellige, tillater dem å blomstre. På det perfekte tredjealbumet «Midnight Marauders» er Phife og Tip så samkjørte at de kunne bytte verselinjer på høydepunktet «Electric Relaxation» uten at man skjønte hvem som har skrevet hva. I hvert fall er det slik Phife selv forklarte det: «On that record, he wrote my lines and I wrote his—actually, we wrote our own lines, and when we recorded, we traded. That's why the whole back and forth, you know what I mean?»

(Om det betyr at det var Q-Tip som skrev Phifes signaturlinjer « Let me hit it from the back, girl I won't catch a hernia / Bust off on your couch, now you got Seaman's Furniture» vites ikke.)

Den trygge intimiteten skulle snart forsvinne ut av New York-hiphopen, som på midten av nittitallet forviste gleden og bevæpnet seg tungt, med tette stavelser, snerrende skjellsord og en truende, overlegen holdning. Det er langt fra bikkje-Phife til DMX. for å si det sånn. Smått om senn gikk A Tribe Called Quest i oppløsning, og ingen av partene klarte å leve opp til det de hadde gjort sammen, hver for seg.

Men den usjenerte livsgleden forsvant aldri helt fra hiphopsjangeren. Den har overlevd — kanskje i første rekke gjennom den tidlige Kanye Wests eksempel, og siden med Chance The Rapper. Vi ser den også hos Rae Sremmurd — brødreparet fra Tupelo som kjenner hverandre godt nok til at de tør være avslappet forskjellige på plate. Og ikke minst hos norske Hester V75, et kollektiv som åpenbart synes at samholdet dem i mellom er sterkt nok til at de ikke trenger å bygge mur mot omverden. Ord til Donald Trump. Alle bikkjer får sin dag. Men bare noen få lever evig.