UT PÅ TUR: Phone Joan reiste til Nashville for å spille inn «Turning Pages». Foto: Sundel Perry
UT PÅ TUR: Phone Joan reiste til Nashville for å spille inn «Turning Pages». Foto: Sundel PerryVis mer

Til Nashville for å gjøre seg (enda mer) rocka

Skitten bluesrock fra norske Phone Joan.

ALBUM: For en utvikling dette bandet har hatt, og for et lykketreff at de har fått Vance Powell til å tenne på dem!

White Stripes Hvis du synes norske Phone Joan kan minne om The White Stripes, har det en forklaring. Powell spilte inn og mikset Jack Whites «Blunderbuss» (2012) og dessuten Seasick Steves «Hubcap Music» (2013) - som gjestes av Jack White.

Nå har han produsert Phone Joans tredje album, «Turning Pages», som har fått den samme rå og barske stemninga.

Ikke minst har gitarringlinga til Rikard Haugen mye til felles med tonen til både Jack White og Seasick Steve - uten at det blir påtrengende.

Nashville Powell mikset gruppas forrige album og insisterte på å få produsere det neste. Dermed dro Oslo-bandet til i Nashville, USA, der de tilbrakte 17 dager i Powells Sputnik Sound Studio. To bestemødre sørget for finansiering!

Sightseeing ble det lite av, og de hadde ikke hatt så mye utbytte av å gå på countryklubbene i byen heller.

For - musikken til Phone Joan har fint lite av det du forventer å høre når ordet Nashville blir nevnt. 

Forløser potensialet Stilen er til å kjenne igjen, men her går det troll i ord for bandet.

De vender virkelig noen nye sider i boka med «Turning Pages». Powell forløser det potensialet som har ligget der hele tida, og han har vært med på å finslipe uttrykket.

AMERIKANSK PRODUSENT: Vance Powell (t.h.) har produsert norske Phone Joans tredje album. Med stort hell. Foto: Sundel Perry
AMERIKANSK PRODUSENT: Vance Powell (t.h.) har produsert norske Phone Joans tredje album. Med stort hell. Foto: Sundel Perry Vis mer

Han har gjort dem bråmodne og voksne og han har gjort dem selvsikre.

Og skitne under neglene.

Rufsete Enkelte av låtene er mesterlig produsert, spilt og sunget - som tittellåta, glimrende «Feathers», «Remedy» og «In This Bottle» og episk anlagte «Those Who Fade».

De øvrige låtene er nesten like spennende, og totalopplevelsen er herlig unorsk: Rufsete, slepen, intens og messende bluesrock som borer seg fast. 

Ikke «jenteband» Foruten gitarist Haugen består Phone Joan av tre damer, Elisabeth Nesset, Carina Moen og Randi Gudmundsen.

Men ikke kall dem jenteband, vær så snill. De er hevet over det. Langt over.

Det låter bare jævlig tøft. Punktum.

Phone Joan spiller en rekke konserter framover, med start på Vulkan i Oslo i kveld, fredag 7. februar. I morgen spiller de i platebutikken Big Dipper i Oslo.

Til Nashville for å gjøre seg (enda mer) rocka