MISFORSTÅTT TONE: Ifølge tv-viter Gry Cecilie Rustad er problemet med «Mammon» at tonen i serien gir en forventning om realisme, når handlingen egentlig består av en pompøs, overdådig - og underholdende - konspirasjonsthriller. Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet
MISFORSTÅTT TONE: Ifølge tv-viter Gry Cecilie Rustad er problemet med «Mammon» at tonen i serien gir en forventning om realisme, når handlingen egentlig består av en pompøs, overdådig - og underholdende - konspirasjonsthriller. Foto: Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

«Til neste sesong ønsker jeg meg enda flere syke tvister»

Det egentlige problemet med «Mammon».

(Filtermagasin.no): Når «Mammon» nå har avsluttet sin første sesong, kan man trygt konkludere at noe av det mest spennende med serien var alle samtalene den skapte.

Dessverre har deler av diskusjonen vært litt lite fruktbar, og kritikere og tilhengere har plassert seg i hver sine skyttergraver.

Enten: «Mammon er ikke troverdig! Og den er i hvert fall ikke troverdig når det kommer til fremstillingen av journalister». Eller: «Det er jo så fint med en norsk krimserie som ligner litt på Broen».

Det følgende er mitt forsøk på å forstå denne diskursen og gi et perspektiv ut fra mitt ståsted som tv-viter.

Etter min oppfatning har «Mammon» først og fremst et toneproblem.

Paktens makt
Serien og seer inngår i en pakt (heh) om hvordan serien skal forstås. Dette forholdet blir bestemt av tonen serien setter.

I film og tv skapes tonen i sammensetningen av de audiovisuelle virkemidlene. Det vil si klipp, lyd, foto og mise-en-scéne (det er alt vi ser i bildet som kostymer, lys og spillestil).

Siden de fleste av oss vokser opp med tv og filmer lærer vi allerede ganske tidlig betydningen av de forskjellige virkemidlene og hva de konnoterer.

Dermed er det opp til serien eller filmen å formidle den riktige tonen de ønsker for historien de ønsker å fortelle. «Mammon»s toneproblem er mest sannsynlig grunnen til at diskusjonen rundt serien er blitt så opphetet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Med det nå standariserte blågrå nordisk noir-fargefiltret og den sobre og realistiske stilen settes en veldig alvorlig og seriøs tone, en tone som gir seeren visse forventninger om en virkelighetsnær handling.

Men så, ut av det blå, begynner karakterer å skrike «Abraham!» og ta livet av seg. Vi får nyss om en konspirasjon med bibelske motiver, mystiske altertavler, faderdrap, brennende barn, hytter som eksploderer, gentlemenbriter, en muligens utro finansminister, en prest tatt rett ut av Bergmans filmografi og en økonomisk elite som siterer Baudelaire.

Overdådig og intrikat
«Mammon»s helter avdekker en uhyre komplisert konspirasjon (som egentlig ikke var så komplisert til slutt) og løper rundt på både fine fester, NHH-kjelleren og i skogen for å komme til bunns i mysteriet.

«Mammon» har med andre ord et overdådig, intrikat og ganske så underholdende plot.

Med det plottet burde «Mammon» vært en deilig, over-the-top, pompøs konspirasjonsthriller. Man kan ikke smøre så tykt og åpenlyst på med bibelske motiver uten å bli stemplet som pompøs. Og det er det ikke noe galt med.

Etter min mening er en av de aller mest spennende og innovative seriene akkurat nå politiske thrillersåpen «Scandal».

De to seriene har mange likheter, begge handler om makt, grådighet, konspirasjoner og hensynsløse medier, men det er også en utrolig viktig forskjell.

Unngår troverdighetskritikk
Forskjellen på «Scandal» og «Mammon» er at førstnevnte klarer å formidle den rette tonen slik at seerne tolker serien akkurat som den er intendert, nemlig som en skamløs, underholdende og spennende serie hvor man avdekker hylende urealistiske konspirasjoner.

«Scandal» gjør dette med akkurat nok selvbevissthet til at man ikke blunker to ganger av de mange virkelighetsfjerne plotvendingene.

«Scandal» befinner seg nemlig i et opphøyd realistisk univers, noe som formidles med stø hånd gjennom bevisste stilgrep, og derfor unngår serien troverdighetskritikk.

Det er lærdom «Mammon» kan ta med seg. Det er ikke noe i handlingen til «Mammon» som tilsvarer seriøst, realistisk drama — men stilbruken gjør det.

«Jeg kysser din deilige hjerne»
En annen ting «Scandal» og «Mammon» har til felles er den kjappe dialogrytmen og kunstferdige replikker.

Å leke med språk kan absolutt være positivt. I «Scandal» blir den pompøse dialogen aldri teit, men virker som et selvbevisst grep for å få frem både de overdrevne følelsene og plottene.

Hvis «Mammon»s dialog hadde blitt fremført i den riktige tonen og med en viss grad av selvbevissthet, et lite glimt i øyet, kunne replikker som «vondt å jage sin brors uskyld bare for å finne at han er vår urkraft», «liker du franske poeter da Vindern-pike?», «jeg kysser din deilige hjerne fordi den fortjener ros» eller forsøkene på zingers som «hvis du tror du får servert godsakene på sølvfat så burde du blitt kelner» faktisk fungert.

Problemet er at replikker som disse blir formildet dønn seriøst og derfor framstår som ufrivillig morsomme.

Før noen påpeker at nordmenn er altfor kritiske til dialog på norsk, vil jeg kontre og spørre hvis vi ikke kan forvente at norske manusforfattere klarer å skrive god dialog på norsk, hvem i alle dager kan vi forvente det av da?

Mangler menneskelige egenskaper
«Mammon»s andre hovedproblem er på karakternivå.

Jeg sliter med å beskrive karakterene som noe annet enn gravende journalist, broren til gravende journalist, sønnen til broren som er sur på gravende journalist, svigerinnen/eksen til gravende journalist, gravid journalist, Nils Ole Oftebro, kapitalistisk og sensasjonshungrig avisredaktør og slem prest, og jeg vil påstå at jeg er over gjennomsnittlig trent i å tolke tv-serier og tv-karakterer.

Problemet er at historien aldri inviterer oss til å bli kjent med karakterene, fordi de behandles mer som plotmysterier som skal løses enn karakterer med motivasjon og menneskelige egenskaper.

De innhylles i en mystikk som gjør at seeropplevelsen av dem forblir distansert.

Hovedproblem i krimsjangeren
Dette er, til «Mammon»s forsvar, et av hovedproblemene med den serialiserte krimsjangeren hvor nesten alle karakterene (selv noen ganger til og med hovedkarakterene) behandles som en mulig mistenkt.

Siden plotmysteriet har forrang i den narrative strukturen, har karakterfordypning en tendens til å forsvinne.

«Mammon»s første sesong hadde tilløp til et riktig så underholdende plot som ble relativt ok løst opp (selv om jeg fremdeles lurer på mye, som for eksempel hvordan broren kunne forutse tid og sted for selvmordet til Haugen).

Til neste sesong ønsker jeg meg enda flere syke tvister, mer selvbevissthet og en mye mindre seriøs stil.

Man trenger nemlig ikke å lage seriøst drama for at det skal være bra, men man må klare å skape en helhetlig visjon hvor form og innhold korrelerer.