TIDLIG KRØKES: Kronprinsesse Mette Marit stiller som ivrig skilærer for noen av våre nye landsmenn, her ved en skole i Asker. Foto: Lise Åserud/Scanpix
TIDLIG KRØKES: Kronprinsesse Mette Marit stiller som ivrig skilærer for noen av våre nye landsmenn, her ved en skole i Asker. Foto: Lise Åserud/ScanpixVis mer

Til randen av vår norskhet

Langrenn gjør forsatt nordmenn til nordmenn. Best i både ski og moral.

VM-FESTEN startet, i likhet med julefeiringa, som en kjøpefest. Tidlig i januar sto stablene ved kassa på G-sport: «Swix VM-pakke til junior, er for deg som er patriot og vil synes og høres ute i løypa. Pakken inneholder autografbok, ansiktsmaling, klapperør og swix lue».

For deg som er patriot? Et ord like antikvarisk som «fedrelandsvenn», med sus av historiske heltedåder og store offer for landet. I fredens og kosens høyborg, anno 2011? Henvendt til unger?Jeg fniste og la to pakker på disken. Familien skulle heie langs løypa og karnevalseffekter kan ikke skade. Uskyldig, barnlig moro. Slik vi også tenker om 17. mai, en fest som mange svensker betrakter som en orgie i selvgod nasjonalisme.

Det hjelper å være mindreårig når man skal gå rundt med flagget over hue. Men her om dagen stilte en av fedrene i barnehagen med samme hodepryd. «Valentine-gave», forklarte han med skjevt smil. «Jeg gav henne øredobber. Hun gav meg denne.» Bare i Norge viser kvinner romantisk kjærlighet ved å trekke nasjonens farger ned over øra på sin kjære.

«DET ER UTVIKLET en egen VM-bolle,» forteller Opplysningskontoret for brød og korn, til alles beroligelse. Gilde tilbyr «Kollengrill» og «Kollenwiener» - pølser «med brøl». I brødhylla står valget mellom «Skibrødet» prydet av Northug i helfigur eller «Spesial-kneipp» med klar VM-melding til söta bror: «Denne gangen blir det ikke en smule igjen til dere!» Selv potetgullhylla på bensinstasjonen har lenge sett ut som en flaggborg, slik at ingen skal merke lukten av usunt vomfyll produsert i snefattige strøk. En fan av Sørlandschips applauderer på bloggen: «Sukk, så nasjonalromantisk med potetgull i en flaggpose.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Du må gjerne sukke av flaggskjending eller overkommersialisering. Men det hele gir mening når nasjonen stemmes til skireligiøs høytid. Skal vi tro polar- og kongekronikør Tor Bomann-Larsen, er det ikke kristenkorset som pryder flagget, men et par ski. Holmenkollen må følgelig forstås som en utendørskatedral og Nordmarka som et hellig land der nye slekter innpodes norske verdier i hver motbakke: styrke, selvstendighet, taushet, utholdenhet. Og etterpå er det bolle og kakao.

LANGRENN er juvelen blant vinteridrettene, før som nå. Glem snowboard, slackerakrobatikk på popkulturell bortebane. Glem alpint, med sentrum i Alpene «el. andre fjellstrøk», som det presist heter i ordboka. Glem hopp, en folkesport bare blant sofaslitere. Glem også langrennsportens egne revisjoner, motvillig akseptert her hjemme: skøyting, sprint, skibytte, fellesstart, femmil i småsløyfer nær stadion - alt for fjernsynets, underholdningens og sponsorers fremme. Eller den huggete råpiggingen som truer nordmannens stolteste form for kroppsutøvelse - diagonalgangen. Evangeliet fra Nansens «På ski over Grønland» klinger fortsatt over kongeriket: «Skiløping er den mest nasjonale av alle idretter.»

At skiløping er curling i verdensmålestokk, gjør ingenting, så lenge nordmenn liker å være noe for seg selv. Bare se på Tines VM-reklame: «Vi er rare, vi.» Vi tør opp i kulden, går med ryggsekk, spiser brunost. Bildet er nostalgisk, enspora og lett kokett, men myten leves ut av anorakkfolket hver helg i marka. Ingen ser at rompa er full av oljepenger under Bjørn Dæhli-buksa.

MERE PENGER, mere fritid, økt sunnhetsfokus og mange nyfrelste 40-50-åringer med god skiteknikk fra barnsbeina, har skapt en ny bølge etter et nittitall der også klimaet sviktet. Ingen andre folkeslag kjøper flere langrennski enn nordmenn. Ingen bruker mer penger på skiutstyr. Ingen går så mye turrenn. 3000 norske deltakere i det italienske monsterløpet Marcialonga og fulltegning av årets Birkebeinerrenn etter18 minutter (mot tre uker i fjor og tre-fire måneder for noen år tilbake), vitner om langt framskreden skigalskap i kongeriket.

Og hjemmesitterne henger med! Ingen andre folkeslag konsumerer mer langrenn på TV. Og hva ser vi aller helst der? En gårdsgutt fra Trøndelag med en kropp formet av siloslått og myrløping. Som vinner. Alt ved det gamle. Og likevel ikke.

NORTHUG-BRÅKET - et medieprodukt - sier alt om skiløpingens særstilling i vår hjemlige psyke. Du skal være best, vinne på riktig måte og være smålåten etterpå. Ellers er du et dårlig forbilde - til og med en snylter.

Det mest interessante med Aslak Sira Myhres anklage er ikke gammelmanns-konservativismen til en relativt ung kommunist som selv lever av Narvesen-penger, men at idrettshelter uten videre kan fungere som symbol for et helt samfunn. Men ikke hvilken som helst. Ikke Thor Hushovd, Ole Gunnar Solskjær eller Suzann Pettersen. Moralbæreren må ha ski på beina. Northug = Norge.

DER SIRA ser en oljesleiping, ser Sverker Sörlin en norsk helgen: «Northug er en person som kan utføre mirakler, i nesten religiøs betydning.» Langrenn er for den svenske idéhistorikeren en «lidelsesmystikk», der smerte og lykke forenes i en ekstatisk følelse av å «nå til randen av sin evne». Northug forener tradisjonens rolige langkjøring med moderne list, taktikk, overraskelser. Men også Sörlin advarer: «Den sporten som en gang var det enkle gårdsfolkets vei til å hevde seg, er langsomt i ferd med å bli en ganske dyr og livstilsavhengig overklassesport i verdens rikeste land.»

Statistisk er langrenn like sosialt skjevfordelt som slalom. En av tre går aldri på ski, derav mange nye landsmenn. Skihistoriker Thor Gotaas skriver i nyutgaven av «Først i sporet» om året 2010: «Det virket som om nordmenn, i en tid med historisk høy innvandring, gjenopptok en del av fortidens arv og uttrykte gjennom skigåing: 'Dette er vårt og bare vårt, vi er ekte nordmenn og vi går på ski.'» Opps. Marka som norskhetens festning? Er det ikke mulig å gå på ski fra Grønland - eller Tøyen?

JEG HAR SETT EN MANN nå til randen av sin evne. Han kom utmattet fram til Ullevålsseter en januardag i fjor, med rim i skjegget og smil om munnen: «Å, det var godt!» Var det innspilling av reality-TV? En reportasje for A-magasinet? Nei, bare en enslig nordafrikaner som hadde gått fem kilometer på ski, og lyste som om han sto på Mount Everest. I likhet med Northug var denne skigåeren ekstremt målbevisst - på sitt nivå. Og hadde beina hans stokket seg helt, kunne vi vist ham det norske flagget til trøst: Skiene går vitterlig i kryss.