Til sengs med Faldbakken

Uansett hvor opportunistisk det er, i forhold til Ari Behns kvasi-rabiate opprop i Dagbladet 5. august, er det bare én ting som er verre. Det er når unge forfattere ikler seg snusfornuftens parykker og legger piggtråd rundt en middelmådig generasjon.

Det skal altså ikke mer til enn litt tabloid buskis-retorikk, så kommer de trekkende med Gro Dahle, Erlend Loe, Linn Ullmann og Kathrine Grøndahl, Tore Renberg selvsagt også med Karl Ove Knausgård, Knausgård selvsagt også med Renberg. Så legger man Tor Ulven, Jon Fosse og Hans Herbjørnsrud i bånn, som vanntette skott, korser seg for brystet og sukker fortørnet: Men det er jo ikke slik som brumlebassen sier!

Det skrives jo så gode bøker! Vi er jo så fordømt gode, alle vi som ble født på 60- og 70-tallet! Litteraturen er rik og mangfoldig, og bokhandlernes hyller gleder seg!

  • Jeg vil anta at medie-yndlingen her har skutt gullfugl større enn han hadde gryte å koke i. Her gikk han ut med noen kjappe begrepsløse klisjeer, og røyker plutselig ut et helt kobbel jevnaldrende som oppbragt ser seg nødsaget til å forsvare seg selv og sine egne.

Knausgård og Renberg er på banen med noen dagers mellomrom og bygger bolverk mot alt som kan true deres status som 90-tallets Faldbakken og Faldbakken. Dette er det lesende borgerskapets nye maskoter som ikke kan vente på å bli historiske. Backet av fjernsyn og kritikerlaug fremviser de en generasjonsiver som går kritikere og anmeldere en høy gang. Trygghetsnarkomanien slår ut i full blomst etter en til to bøker. Man kroer seg i Geir Gulliksens favn, får priser og kureres for kapriser.

  • Om det finnes et problem med den norske litteraturkritikken, som vel var et utgangspunkt for denne føljetongen, må det jo være hvor altfor sjelden det forekommer, og i så fall hvor sporadisk og tilfeldig, at den litteraturen løftes frem som ikke passer inn i disse erklærte hovedretningene.

Offentligheten utviser en uhyre sympati for tendenser, for alle de forfatterne og bøkene som i en håndvending kan sammenlignes med andre, og hverandre, i oversiktsartiklene i desember. De som skriver om familien, for eksempel.

Dette er påfallende, fordi man i et historisk perspektiv gjerne har en helt motsatt tilbøyelighet: der fremelsker man jo de som sto på siden av alt, den ensomme ulven, den sta og gjenstridige einstøingen, som aldri lot seg lokke ut i den store brede elven. Når man har slik sans for disse når man ser bakover, kunne man ikke da også prøve å vie dem noe større oppmerksomhet idet man betrakter sin egen tid?

Her drives en ahistorisk historieskriving som er ytterst betenkelig. Øystein Rottems siste bind i Norges Litteraturhistorie i mente, som et grelt eksempel. Alt som ikke passer inn, faller ut. Det er den samme motivasjonen, og den samme strategien, som nå oser opp fra Renberg/Knausgårds febrilske generasjonsbygging. Se her! Dette er vår tid! Dette er vår tids litteratur! Dette er vår litteraturs brohoder!

  • Jeg tror det var Horace Engdahl som en gang skrev, briljant, om kjellermennesket til Dostojevskij, at han stabler sin litenhet i høyden, helt til den når til himmels.