Til sengs med fienden

En FN-rapport har slått alarm om at tortur brukes systematisk i Usbekistan, skriver Hans-Wilhelm Steinfeld.

NATO ble opprettet under mottoet forsikring for fred og frihet. I dag har USA flybase i Usbekistan. 6. desember slo en FN-rapport alarm i Tasjkent om at tortur brukes systematisk i landet. I krigen mot internasjonal terrorisme er vi altså i seng med fienden.

FN-utsendingen Theo Van Boven har nå rapportert at tortur og voldtekt systematisk brukes for å fremskaffe falske tilståelser i Usbekistan. FN-rapporten slår fast at torturen der har resultert i dødsstraffer for uskyldige torturofre. Anvendt på Usbekistan kan vi trygt sitere Arnulf Øverlands dikt «Du må ikke sove»: «Hele kjelleren her er full. Og alle kaserner har kjeller ved kjeller. Vi ligger og venter i stenkolde celler. Vi ligger og råtner i mørke hull.»

Hvordan foregår torturen i Usbekistan? Voldtekt inngår som særmiddel. Den glødende sigaretten opp i et nesebor. Men moderne torturister liker ikke for mye søl. Så hovedsakelig tortureres det i Usbekistan som i Russland, med elektrotortur. USA har et strategisk partnerskap med Russland. «Det blå beltet» kalte den russiske TV-stasjonen NTV landet fra Østersjøen til Beringstredet fordi president Putin har satt inn så mange FSB-generaler til å styre. Og epålettfargen deres er blå. I Amnesty Internationals Russlands-rapport 2002 med tittelen «Justice denied», vies et kapittel elektrotorturen som folk stadig gjennomgår i hendene på russisk politi. Amnesty slår fast at denne formen for tortur er meget utbredt under politiforhør i Russland.

PÅ SUNNAAS SYKEHUS fikk det russiske torturofferet Aleksej Mikhìjev behandling nå i desember etter en slik torturrunde som sikret ham en brukket rygg. Aleksej forteller at elektrotorturen setter hjerne, tarmer, ja, all muskulatur i smertefulle kramper. Klipsene settes gjerne på øreflippene, hvis ikke på kjønnsorganene. Det er sannelig ikke bare «ørevarming» à la litt svie på øreflippene. Torturen er lik overalt i verden. Den som ikke kan dra til Sunnaas og snakke med Aleksej, kan lese Oscar Magnussons bok «Jeg vil leve» om tysk tortur på nordmenn, eller Erling Borgens «Bare en drøm» fra juntatidens torturkamre i Chile.

I alle de uavhengige statene fra det tidligere sovjetiske storsamfunnet springer sikkerhetstjenesten ut av den samme, gamle KGB-kulturen. Trist, men sant, så har bare disse statsorganene styrket seg etter ettpartistaten USSRs sammenbrudd. I St. Petersburg holder den berømte norskprofessoren Valerij Bjèrkov på med å skrive sine memoarer «Vår bestjålne generasjon». Han skriver på norsk, og Bjèrkov karakteriserer sin faders torturister i det sovjetiske hemmelige politi som kynikere og undermålere:

«De ble godt betalt disse bødlene, og de hadde en masse frynsegoder. Og dertil makt. Hver av dem hadde en ubegrenset makt over hundrevis av helt forsvarsløse mennesker. Det må ha vært en nydelse for en halvdannet bondegutt når han, i vakker mørkeblå uniform og skinnende langstøvler, så en bebrillet vitenskapsmann med verdensry krympe seg på gulvet i sitt eget blod og oppkast og høre ham klynke ynkelig, og tilstå sine ugjerninger overfor sovjetstaten.»

DET ER IKKE likegyldig hvem som torturerer deg, heller: «Da jeg lå der og ble torturert i hendene til Gestapo, visste jeg at jeg ble mishandlet av fremmede. Men det var nok verre for KGB-ofrene, for de ble mishandlet av sine egne,» pleier min høyst oppegående 81-årige far Herman Steinfeld i Bergen å sukke.

Usbekistans president Islam Karimov var innbudt til statsbesøk i år i USA. Hadde Karimov vært president i en hovedstad ca. 4500 km lenger vest som for eksempel Minsk, så ville han trolig blitt erklært persona non grata av NATO-landene. Nettopp det skjedde med Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko da han ville til NATO-toppmøtet i Praha nylig. Men Islam Karimov er en solid støttespiller for Vesten, og lar amerikanske fly ha base i hans land til støtte for den «begrensede militære kampanje i Afghanistan», som USSR kalte sitt engasjement der mellom 1979 og 1989.

Islam Karimov er en levning fra de dystrere lag av sovjetisk lederskap. Til sengs med ham skaffer Vesten, USA og NATO-landene seg fiender i Sentral-Asia. Norske F16-fly er stasjonert på Manas-basen i Kirgisistan. Presidenten der, Askar Akajev, er nok litt bedre enn Karimov. Men er det så nøye?

TURKMENISTAN er jo mye verre enn både Usbekistan og Kirgisistan. I årets uke 49 fikk Norge endelig anmeldt sin ambassadør i Turkmenistan. Vi må være representert overalt.

Vi må ikke sove, men vi sover, og vi har sovet lenge i den tredje verden. Årets fredsprisvinner Jimmy Carter holdt seg med en så udugelig CIA-sjef da Carter var amerikansk president, at han ikke oppdaget det gryende opprør mot sjahen av Persia i 1979. I vill forakt for eksistensen til «Sàvak-grillen» i torturkammeret på Evin-fengselet i Teheran lot CIA-sjefen, admiral Stansfield Turner, sin stasjonssjef i Irans hovedstad fortsette uforstyrret med å drikke whisky med sin «opposite number». Slikt huskes jo rundt om!

«Ideologiene er døde!» forkynte de franske filosofer, og i sannhet var den kalde krigen også av ideologisk art. Siden ble ideologisk konfrontasjon på øst- vest-aksen erstattet av bekvemmelighet. Alle de 15 sovjetrepublikkene fikk adgang til O.S.S.E. - Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa - som i dag strekker seg nordøst for Kina. Og i noen av de tidligere sovjetrepublikkene tortureres folk i vilden sky. Som i tyrkerveldets dager. Overgrepene i Usbekistan var nok ikke samtaletema mellom presidentene Islam Karimov og George W. Bush jr. Og for Usbekistans torturofre går det ingen «Midnight Express» som filmen om tortur i tyrkiske fengsler het for 25 år siden, eller så.

VI ER I nedgangstider, og ikke bare på børsen. Det går an å være poetisk om overgriperne, overgrepene og deres ofre. Allerede da de tyske nazistene på andre halvdel av 1930-tallet bare var i gang med ouverturen til det marerittet som de senere bød vår verden på, skrev vår egen Arnulf Øverland så aktuelt, så aktuelt om torturofrene:

Verden har glemt oss!

Vi er bedratt!

Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt

kjøpmannskap

og tenke på hva der gir

vinning og tap!

Du må ikke skylde på aker og fe

og at du har mer enn

nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem

og si: Det er sørgelig,

stakkars dem!

Då må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke

rammer deg selv!

Jeg roper med siste pust av

min stemme:

Du har ikke lov til å gå der

og glemme!