ÅPNING: Olje- og energiminister Terje Søviknes (Frp) på den offisielle åpningen av Ivar Aasen-feltet. Foto: NTB Scanpix
ÅPNING: Olje- og energiminister Terje Søviknes (Frp) på den offisielle åpningen av Ivar Aasen-feltet. Foto: NTB ScanpixVis mer

Norsk oljepolitikk:

Til siste dråpe

Frp går inn i valgkampen med en mål om å gjøre oljepopulismen til en kraft i norsk politikk, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

Arbeiderpartiets kompromiss på landsmøtet nylig om oljeleting i Lofoten, Vesterålen og Senja, er en forsiktig kursendring. I realiteten en ørliten justering fra et parti som er sterke forkjempere for økt oljeleting i nord, og i praksis uvesentlig med tanke på at partiene på vippen i Stortinget allerede i mange år har sørget for å holde oljebransjen unna LoVeSe.

Likevel har det åpnet en diger råk i norsk politikk.

«Vi skal pumpe opp kvar einaste drååpææ.» Sunnmøring og parlametarisk leder for Fremskrittspartiet, Harald Tom Nesvik, hamret budskapet inn under partiets landsmøte forrige helg.

Oljepolitikken i Norge har i mange år vært omtrent som utenrikspolitikken. De store partiene i midten har vært helt enige, konsensus og trygg forvaltning har vært stikkordene. Nå er det forsiktig bevegelse, og vi ser tydelige tegn på at Fremskrittspartiet posisjoner seg for å gjøre oljeleting til en valgkampsak. Lofoten, Vesterålen og Senja har vært tema ved tidligere valg også, men nå har frontlinjen flyttet seg mot midten. Det er ikke lenger Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet mot resten.

Arbeiderpartiet har dyppet tåa i den grønne delen av bassenget, og dermed er det gjort.

Dette er et godt eksempel på at dynamikken og stemmevolumet i politisk debatt ikke henger sammen med politiske realiteter. Vi kjenner det fra andre områder i politikken, der for eksempel relativt små justeringer i skattepolitikken framstilles som himmel eller helvete.

I denne saken spiller det ingen rolle at forskjellen på hvilke områder som faktisk tilgjengeliggjøres for oljeselskapene vil være marginal. Fremskrittspartiet kjører på med alt de har. Frp har funnet et ytterpunkt i politikken, og biter seg fast.

«De sager av greina de sitter på», sier olje- og energiminister Terje Søviknes om forslaget om å verne deler av Lofoten, Vesterålen og Senja - som LO denne uka skal ta stilling til.

Det samme kompromisset som oljebransjen selv har vært med på å utforme, og som har fått massiv kritikk for å være perfekt tilpasset bransjens ønsker. Det åpner de mest lovende områdene, og verner store arealer som uansett var uaktuelle for oljevirksomhet.

Dette vesle kompromisset blir et hendig utgangspunkt for politisk spinn, og mange av aktørene kan gni seg i hendene. For eksempel interesseorganisasjonen Norsk olje- og gass. De skal ha vært med på å utforme Ap-kompromisset, men var også elskverdige nok til å forsyne Fremskrittspartiet med noen andre tall foran deres landsmøte. Saken sto på trykk i Dagens Næringsliv, og viste potensiell salgsgevinst for olje- og gassforekomstene i de områdene som er foreslått vernet av Ap. 225 milliarder kroner i tapte salgsinntekter, etter beregner fra Oljedirektoratet.

Det vil si forutsatt at verden og oljeprisen beveger seg i en rett linje og ikke påvirkes av klimatrusselen. Den er i ferd med å endre energimarkedene og tvinger land til å legge om politikken kraftig hvis vi skal unngå galopperende, irreversible klimaendringer.

Det er ikke bare interesseorganisasjoner som kan være politiske strateger. Fremskrittspartiet har nok sett denne nye konfliktlinjen i sentrum av norsk politikk stigende i horisonten. Partiet har sikret seg olje- og energiministerposten, og satt inn to dyktige pragmatikere. Først Tord Lien, og nå Terje Søviknes. Nå kan de høste fruktene. Det er Frp som har tatt eierskap til saken, frontet regjeringens hyperaktive tildelingspolitikk og kan gå inn i valgkampen som selve Oljepartiet.

Hvem trenger å fornekte menneskeskapte klimaendringer, når man kan si som Terje Søviknes: det går an å få til begge deler - «både ha framtidig olje- og gassproduksjon og samtidig oppnå klimamålene».

Denne tilsnikelsen kan Søviknes komme unna med, fordi få politiske motstandere har noen interesse av å utfordre den. Det bør egentlig være ganske lett: Tre fjerdedeler av kjente fossile ressurser må ligge i bakken dersom man skal stoppe klimaendringene. Det er i tillegg allerede investert i og startet uttak av mer ressurser enn det er plass til å forbrenne.

Å gi full gass i norsk oljebransje er dermed umulig. Men blant de store partiene er det bare Ap som såvidt har begynt å snuse på den realiteten.

Med fallet i oljeprisen og dagens arbeidsmarked kan det være rikelig med stemmer å hente på å være oljebransjens parti i valgkampen.

Denne historien forteller oss dessuten noe annet: den politiske kraften som mobiliseres rundt et nærmest symbolsk kompromiss om Lofoten, Vesterålen og Senja viser hvor tungt det vil bli å endre oljepolitikken i Norge.

Det kan bli ganske stygt. Norge kan glemme sitt image som klimapioner når vi begynner å hyle om å pumpe oss den siste dråpen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook