SAS FLYR ENNÅ: Den nye avtalen innebærer kraftige kutt i de mange tusen ansattes lønns- og arbeidsvilkår.
Foto: Tomm W. Christiansen
SAS FLYR ENNÅ: Den nye avtalen innebærer kraftige kutt i de mange tusen ansattes lønns- og arbeidsvilkår. Foto: Tomm W. ChristiansenVis mer

Til skrekk og advarsel

Det hører mellomkrigstida til. Eller Hellas. Her på berget er vi ikke vant med å svelge store lønnskutt for å berge bedriften, skriver Stein Aabø.

I den grad vi kan lære av dramaet rundt flyselskapet SAS, må det være: ikke fly for høyt, for da kan vi falle dypt. Det har nå eiere og ansatte i SAS både innsett og opplevd. Først og fremst på grunn av konkurranse fra andre aktører.

Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse sammenlikner SAS med Hellas, den fattige fetter i Europa, som har havnet i en ond sirkel og for hvem ingen sparetiltak virker.

Men vi kan også sammenlikne SAS med Norge, «verdens rikeste land». Flyselskapet økte selskapets kostnader i gode tider, da det var monopolliknende tilstander i luftfarten. Piloter og flyvertinner hadde høy status, høy lønn og svært gode pensjonsordninger.

På samme måte har norske arbeidstakere generelt hatt en eventyrlig reallønnsutvikling de siste 10-12 åra. Representanter for næringlivet advarer hele tida om at det norske lønnsnivået svekker bedriftenes konkurranseevne. I en fersk OECD-rapport framgår det at norske arbeidstakere i gjennomsnitt tjener halvannen gang så mye i timen som andre europeere. Så lenge verdens utvikling er skreddersydd norske forhold - stor etterspørsel etter norske råvarer (les olje) og masse billig og ledig arbeidskraft fra tidligere østeuropeiske land, har vi råd. Derfor flyr vi videre i de høyere luftlag og blir år etter år kåret til å være verdens beste land å bo i. Sammen med andre nordiske land er konkurranseevnen på forunderlig vis også god, til tross for høye lønnskostnader. Det skyldes langt på vei produktivitetsvekst, stor evne til omstilling, godt samarbeid mellom myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere. Vi jobber stadig smartere. Teknologi overtar mange arbeidsplasser. Gode trygdeordninger representerer sikkerhetsnett for arbeidstakere som havner i knipa. Og raskt - viser det seg - er overflødig arbeidskraft pløyd inn i ny virksomhet. Huslånet kan igjen betjenes. Lykken kan igjen smile. Og nye krav til lønnsøkning framsettes.

Men den dag Norges posisjon i det internasjonale konkurransebildet endrer seg, er vi verre ute enn andre. Da må vi stige ned i velferds- og velstandsnivå. Det vil bli smertelig. Derfor bør vi lytte til hedmarkingen Sigbjørn Johnsen som hele tida advarer oss mot å fly for høyt og sørge for å ha penger på bok.

Et av trekkene ved «den norske modellen» er at bedrifter som ikke klarer å betale sine ansatte konkurransedyktige vilkår, er dødsdømt. Troen på at lønnskutt skal berge bedriften er ikke i modellens ånd. For det vil holde liv i bedrifter som er dødssyke. Heller da relativt høy lønn, moderat lønnsvekst, innovasjon og skaping av ny virksomhet.

Gårsdagens avtale mellom SAS-ledelsen og de ansattes foreninger er derfor ikke helt etter modellen. Avtalen innebærer kraftige kutt i de mange tusen ansattes lønns- og arbeidsvilkår. At alle fagforeningene ble med på kuttet, skyldes erkjennelse av situasjonen, og erkjennelsen av at kuttene var levelige, og ikke minst bedre enn alternativet. Uten å ha full innsikt i SAS-ansattes godtgjørelser, kan det virke som om de, selv etter øksekuttet, har konkurransedyktige lønninger. De har dessuten spisskompetanse i geografi, norske og utenlandske flyplasser, passasjerer av alle slag. De beholder (i hvert fall i teorien) roen ved trykkfall i kabinen, de har god selvfølelse og lar seg ikke tråkke på av fulle, kravstore bøller ombord. De har dessuten mulighet til å flytte over til konkurrenten, nå uten å gå altfor mye ned i lønn. Alt er ikke bare mørkt. Men hverdagen blir utvilsomt tøffere både for de som går ned i lønn, og ikke minst for de som mister jobben.

For eierne er situasjonen bedre i dag enn den var før helga. Det umiddelbare konkursspøkelset er jaget vekk. Aksjekursen sted umiddelbart da en løsning lå i kortene. Det betyr at selskapet med ett var mer attraktivt enn for kort tid siden. Det har vært et av poengene bak eiernes, bankenes og statenes diktat. Næringsminister Trond Giske har gang på gang sagt at staten ikke behøver å være eier i SAS. Det han er opptatt av er at staten får igjen sine verdier i tilfellet et salg og unngår konkurs med alt hva det innebærer, ledighetstrygd, politisk misere etc. Med tanke på at SAS det siste kvartalet kan vise til et overskudd i driften, at inntektene har økt, og kostnadene er redusert, gir denne «flåingen» av de ansatte et visst håp om at SAS igjen kan tjene penger og hevde seg i konkurransen. Kundemassen er dessuten svært attraktiv. Kjøpesterke nordboere som i sitt vesen er både konservative og kvalitetsbevisst. Så lenge norske bedrifter går godt, vil det være mange kunder som foretrekker litt av den gamle komforten, selv om man ikke lenger vil få hummer på hvit duk på en tur til Gøteborg.

Viktigst med gårsdagens avtale at konkurransen om de fleste passasjerene opprettholdes. Skulle andre aktører vise interesse for selskapet, vil endringer på eiersida også kunne skje slik at overgangen ikke blir så brå.