Til slutt får Karl Georg ereksjonen tilbake

Hva måtte til for å løfte en slagen mann? Her er 17. og siste kapittel i vår valgkampføljetong «Blåblåmandag».

Illustrasjon: Pål Dybwik.
Illustrasjon: Pål Dybwik.Vis mer

17. Bygge landet nedenfra

Kapittelet der et klassisk politisk møte rundt et furubord i et middelklassehjem ender i et uventet politisk comeback

Se boks til høyre for lenker til tidligere kapitler.

Måltidet ble et politisk møte. Annemerete snakket om politisk kunst, om kunstneren som må virke og leve i sin tid og påvirke sin tid. Karl Georg syntes han hørte begrepet «politisk vev», men var ikke sikker.

«Per Kleiva, Kjartan Slettemark og Anja Breien: Kunstnere som dem fikk da endret en hel del på syttitallet, fikk de ikke?»
«Jo», bekreftet Marie, Martin og Karl Georg.
«Hvor tok de det fra?»

Før noen rakk å reagere, det måtte i så fall ha vært Marie, siden ekssekretær Karl Georg og sportshandler Martin var godt animerte, svarte Annemerete selv:

«Jo, ønsket om å lage en annen verden kom nedenfra. Hvor kommer endringene i kulturpolitikken fra i dag? Svaret er opplagt. Alt kommer ovenfra. Hva kan vi fire gjøre med det? Vi kan lage et nytt kulturløft. Karl Georg, du er kulturforsker. Marie, du har kulturerfaring og litt politisk erfaring, Martin, du er økonom som driver egen bedrift. Er vi ikke litt av en kraft sammen? Et nytt, uavhengig kulturløft nedenfra kan komme fra oss», trumfet Annemerete.

Karl Georg kjente ikke igjen kona si. Hva gikk hun på? Hva hadde skjedd?
«Kan du være litt mer konkret?» sa Karl Georg, for ikke å drepe dette fine engasjementet hennes, denne urkraften hun utstrålte.
«Vi bruker vinteren til å reise rundt til amatørteater, korps, gallerier, foreninger og lag og alle andre. Vi må mobilisere og høre stemmene og til slutt har vi et svært så folkelig forankret krav om en fornyet kulturpolitikk.»
«Jeg regner med vi har blåblå regjering de neste fire årene», bemerket Marie tørt.

«Jeg også, men de har ingen kulturpolitikk. Det blåblå kaller kulturpolitikk, er basert på hva folk vil betale for og ikke vil betale for, det er basert på en markedsliberalisme der det er et regnestykke som skal gå opp, et regnestykke med to kjente faktorer, nemlig kroner og øre. Blåblå ser helt bort fra det som allerede er der, som folk bruker mye av tiden sin på. Hvordan man finansierer overgangen til DAB-radio, tar Oslo seg av. DAB-radio er ikke det fremste ønsket til folk der ute. De vil ha en dyktig dirigent til ungene sine, en instrumentlærer, en kunstner i nærmiljøet, noen som kan inspirere og få frem ungene deres, neste generasjon.»

«Altså et barnas kulturløft?» spurte Karl Georg.
«Og ungdommens. Et som snakker for dem som skal stemme ved valg om både fire og fjorten år.»
«Hvorfor er du så ivrig på å hjelpe de blåblå?» spurte Martin, hans første replikk i dag.
«Jeg er ikke det.»
«Og hvorfor skal vi bale med dette uten å få politisk innflytelse. Hvem skal omsette dette i praktisk politikk?» spurte Marie.
«Og hvem i helvete skal betale», sa Karl Georg, for å legge denne luftballongen død en gang for alle.

«Det ska' æææææ», hoiet det fra inngangsdøren. Karl Georg Byrkje mistet vinglasset og ble våt i skrittet. Han tørket hånda og skrittet med servietten og reiste seg for å hilse på den nye gjesten. Hun så litt underlig ut, det var som om en stor skygge hvilte over henne.
«Trine Skei Grande», sa hun og tok den vinfuktige hånda hans.
«Ja, dette blir brrrrr-aa», sa skyggen, «når Sponheimen får vere med.»
«Å herregud, å herregud», sa Karl Georg Byrkje. Han satte i å applaudere.

Lars Sponheim og Trine Skei Grande sto i en helt alminnelig stue i et alminnelig boligfelt i et land som ennå var alminnelig, og mottok en høyst ualminnelig applaus fra én våt og én tørr hånd. De tre andre ved bordet smilte eller måpte. Man kunne ane hvordan Sponheim hadde savnet blikkene, beundringen og applausen. Han hadde åpne øyne, men det så likevel ut som han drømte. Drømmen trengte ikke være stor, den kunne handle om en formannskapssal i et kommunehus, en forsamling som hadde ombestemt seg etter hans velvalgte ord, en ny giv, en ny bru, et lite steg på veien mot det store fremskrittet, bare ikke Fremskrittspartiet. Sponheim følte han var blant venner. Han følte veldig mye under denne fattigslige mottagelsen hvor applaudanten i tillegg hadde pisset hjertelig i buksa.

«Ja, dåkk høyrd mæ», sa Skei Grande. Hun ropte av politisk opphisselse. Det var en ny glød i dama, som om hun var påkoblet og nyladet. Da Annemerete satte frem en stol, begynte Skei Grande å snakke om statsrådbilen, at det var de beste setene hun hadde vært borti, at det ikke var rykking i automatgiret i hele tatt — og lakken? Vil selskapet bli med og se? Selskapet ville ikke det. De ville la sjokket synke inn, velte i seg mer Riesling og tenke at speilingen snart sank i havet.

«Nå har jeg skaffet meg den perfekte posisjonen for å få Venstre og sentrum på beina igjen. Vi har tre år på oss fra nå av. Om tre år presenterer vi det nye kultursentrum. Det er navnet. Det kom jeg på i bilen på vei ned hit. Sjåføren lå i 110 km/t hele veien, bare cruuuuuiset ned europaveien, for en bil skal jeg si dere, ja, skit samme. Kultursentrum, altså. KrF er med, Senterpartiet er med og den delen av Høyre som blir drit lei Frp kommer til å melde overgang. Og det er i kulturpolitikken vi først finner ut hva vi har felles. Dette er en lang politisk tradisjon i Norge som strekker seg helt tilbake til Trond Giske.»

Trine Skei Grande prustet.
«Bare stjele oppskriften?» spurte Marie Bech.
«Ja, og du har lyst til å være kulturminister på ordentlig neste gang, har du ikke? Få lov til å holde på mer enn tre uker og få skikkelige...»
«Du kan godt si det», sa Karl Georg Byrkje.
«...skikkelige rådgivere», fullførte Skei Grande.

«Men vi må ikke glemme den store rrrrådgiveren oppi dette, sendt fra Gud og Hordaland fylkeskommune. Du veit, Sponheimen stiller alltid opp for en god sak», lød det fra hjørnet.
«Og det blir lass til dere tre andre også i dette systemet. Dere skal være hjørnesteiner i den nye sentrumsregjeringa», sa Skei Grande.
«Hjørrrnesteinssmåbedrifterrrr», klukket Sponheim.
«Nå holder du munn, Lars. Dette er mitt prosjekt», sa Skei Grande.
«Uten Sponheimen blirrr det ingen orrrrdning på noe», svarte han mutt.
«Skål for det hemmelige startskuddet for et langt, politisk løp», sa Skei Grande.
«Sentrumsløpet!» ropte Karl Georg Byrkje.
«Steike, for et navn», sa Skei Grande og vippet på stolen, så fornøyd som bare en kommende landsmoder kunne være.

«Skål for Venstre», sa Karl Georg, som gjerne ville si mer, men han kjente tårene presse på. For ikke å bryte helt sammen, så han på Marie Bech, tenkte på noe helt annet og fikk ereksjon. Det hadde han ikke hatt siden tidlig på dagen, blåmandagen 9. september 2013.

Til slutt får Karl Georg ereksjonen tilbake