Til tider glitrende

Du skal ha et hjerte av stål for ikke å bli dypt beveget av «Skyggeboka».

DØDSDOM: Lars Saabye Christensen skriver inn sin mulige dødsdom i denne påstått siste boka. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
DØDSDOM: Lars Saabye Christensen skriver inn sin mulige dødsdom i denne påstått siste boka. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

«Det er i grunnen ikke tanken på døden som plager meg, selv om den er et sørgelig faktum, men alt det som sannsynligvis vil skje først: avbrytelser, medisiner, bivirkninger, kort sagt virvaret, som kan minne om en roman som faller fra hverandre.»

Skriver forfatteren av «Skyggeboken». Siste del av den nydelige trilogien «Byens spor» faller da også etter hvert fra hverandre. Men det er kanskje tvingende nødvendig.

For under skrivingen av boka er forfatteren hos legen. Der finner de noen uregelmessigheter. Han blir innkalt til nye undersøkelser, og hans bekymring øker omvendt proposjonalt med at legene forsikrer ham om at det ikke er noen grunn til bekymring. Inntil han får et brev fra Oslo Universitetssykehus. Det er et poliklinisk notat, der det står:

«Lars Saabye Christensen er henvist til vurdering etter at det i benmargsbiopsi er påvist småcellet lymfocytært lymfom».

Mulig dødsdom

Det betyr benmargskreft på brutalt norsk. Forfatteren sitter med andre ord og skriver, parallelt med at han får en mulig dødsdom. Den alvorlige diagnosen og den utmattende behandlingen tvinger ham til å bryte inn i teksten. Det er gripende, i passasjer glitrende. Og du skal ha et lesehjerte av stål for ikke å bli dypt beveget av passasjer som denne:

«Jeg har tømt Jesper. Jeg har lamslått Maj. Jeg har skadeskutt Stine. Jeg har mishandlet Margrethe. Jeg har satt Trude på vent. Det kan skyldes medisinene. Jeg brant nesten ned i løpet av den forrige cellegiftbehandlingen».

Jesper husker vi som den følsomme og musikalske sønnen til Ewald og Maj, i boka med den samme tittelen som kom i 2017. I «Maj» (2018), dro han i hui og hast til sjøs. Det var i 1957, samme dag som Kong Haakon VII døde. Nå har vi kommet til 1968. Ingen har hørt fra Jesper. Moren Maj bekymrer seg. Hun jobber fremdeles på Ewalds gamle arbeidsplass, reklamebyrået Dek-Rek. Sammen med venninnen Margrethe er hun fremdeles aktiv i Røde Kors, der møtereferatene også i denne boka danner en slags ryggrad.

Men det er datteren Stine som er hovedpersonen. Hun starter på medisinstudiet, og møter vestkantgutten Are. Han gjør opprør, og vi får en nesten parodisk skildring av de sjølproletariserte 68-erne. Like sentral er den sjarmerende slaktersønnen Jostein. Han som i forrige bok fant den ulykkelige Elisabeth som hadde tatt livet sitt. Nå har Elisabeths styrtrike far forbarmet seg over den impulsive, storspisende, godhjertede og på sitt vis begavede flottenfeieren.

Hjerteskjærende scener

«Er det jeg skriver nå bare rester jeg varmer opp med det siste språket mitt? Er det rester som ble igjen etter Beatles? Er det overflødige avsnitt fra Herman, Bly eller Bernhard Hvals forsnakkelser spør forfatteren litt kokett et sted.

Jeg er fristet til å svare tja. For her er det mye gjenkjennelig. Bare åpningen, der vi møter de fire ungguttene Kim, Gunnar, Sebastian og Ola, som alle vil huske fra «Beatles» (1984). De er på Huk i et ulovlig ærend, og kommer over noen etterlatte klær og et selvmordsbrev stukket under en stein. Det er etterlatenskapene til Bjørn Stranger, den ulykkelige legen som engang reddet Jostein. Bjørn er stesønn til antikvar Olaf Hall, Margrethes ektemann. Han er bokas mørkeste skikkelse, og scenene der han slår Margrethe helseløs er blant bokas mest hjerteskjærende.

På dette vis baker Saabye Christensen skikkelsene sine sammen. Det er spor - ikke bare av byen, men også av hans forfatterskap - som jo i stor grad handler om byen. Forfatteren reflekterer over det selv; lytene, hangen til at romanpersoner forsvinner. Mye av bokas handling foregår på Gaustad. Her dukker blant annet Gunvor Hofmo opp. Forfatteren har også bakt inn egne barndomsminner. Alt dette er gjenkjennelige temaer fra blant annet «Sluk» (2012) og Magnet (2015).

Desperasjon etter tilstedeværelse

Jeg må innrømme at jeg tar meg i å ønske at forfatteren selv ikke til stadighet brøt inn i denne nydelige fortellingen. At han lot oss leve oss inn i den forløyede virkeligheten en roman byr på, uten hele tiden å bli minnet om at det er fiksjon. Saabye Christensen er mer dikter enn analytiker, og om visse passasjer er svært gode, er de andre steder nokså sludrete, med tanker om terror og islamisme og 22. juli.

Likevel forklarer forfatteren sin inngripen på en så innstendig og poetisk måte at vi opplever det som tvingende nødvendig. Denne desperasjonen etter en intimitet og tilstedeværelse i teksten, etter en samtidighet mellom språk og virkelighet.

Det har vært store oppslag om at «Skyggeboken» er Lars Saabye Christensens siste bok. Jeg håper ikke det, og jeg tror ikke det. Det har da også blitt dementert av forlaget. Og med den tvetydighet denne sjeldne, til tider strålende forfatteren kan oppvise, avslutter han på følgende finurlige og kryptiske vis: «Og jeg slukker lyset og forlater arbeidsrommet hvor det siste arbeidet er gjort for første gang.»