TIL TOPPS I SKRIVETØRKE: Januarpoet i Skolekammeret Ingvild Utvik (16) sparer på fine ord. Månedens dikt har fått tittelen «kulør». Foto: Privat
TIL TOPPS I SKRIVETØRKE: Januarpoet i Skolekammeret Ingvild Utvik (16) sparer på fine ord. Månedens dikt har fått tittelen «kulør». Foto: PrivatVis mer

Til topps med «det vakreste vraket jeg har sett»

Ingvild (16) ble beste ungdomspoet — igjen.

(Dagbladet):  Månedens poet for januar Ingvild Utvik (16) måtte søke opp sitt eget dikt og lese det et par ganger før hun kunne svare på juryens spørsmål.

— Det er merkelig det, med meg og diktene mine. Noen går jeg og muller over i månedsvis før jeg gjør noe ut av det, andre eksisterer bare et par minutter på pannelappen før de forsvinner igjen, og dette diktet var et eksempel på det siste, sier januarpoeten.

Skummel høytlesning
Hun har vært månedens poet tidligere, i tillegg ble hun i sommer kåret til Kulturnatt-poeten, hvilket brakte henne til scenen utenfor Stortinget under Oslo kulturnatt.

— Hva betydde det for deg?

— Hehe, det var i det hele tatt en ganske rar opplevelse, for når jeg tenker tilbake på det, husker jeg bare det som skjedde før og etterpå, men ikke selve opplesningen av diktet. Jeg er egentlig ikke glad i å lese diktene mine høyt, selv ikke hvis det er for en eller to personer. Det høres så annerledes ut enn når jeg skriver det og bare kan høre det i mitt eget hode. Jeg vet at en del diktere liker å si diktene høyt for seg selv, for å sjekke at rytmen blir riktig og at det høres naturlig ut, men hvis jeg gjorde det hadde jeg aldri sendt inn noe noen gang.

Hun ser på dikt som ganske personlige ting:

— Uansett om de er skrevet av deg eller andre. De tar en egen plass i hodet ditt og blir til noe annet enn det de var i hodet til den som skrev det. Når du hører det lest ut kan det virke distansert og uforståelig, men i ditt hode blir det mer organisk, for der blir det bare det du forstår det som. Likevel var det en god opplevelse. Skummel, men god. Det er gøy å ta noe man har skapt og dele det med andre, og selv om jeg er notorisk lite fornøyd med alt jeg lager, så var alle jeg snakket med etterpå særdeles positive. Og så fikk jeg møte Håvard Rem, som var veldig hyggelig og ga meg noen gode råd om framføring av dikt og dikting i det hele tatt.

— Har du skrevet mye siden da?

— I det siste? Nei, det har jeg vel ikke. Jeg skrev to dikt en kveld i begynnelsen av januar, og det var i grunnen det. Jeg var finalist i oktober også (med diktet «intra muros», journ. anm.), men det begynner å bli en stund siden. For å være ærlig har det vært litt tørkeperiode for meg. Jeg har ikke hatt mange ideer og heller ikke satt av noe tid til det, i hvert fall ikke med noe særlig resultat. Kanskje har jeg vært distrahert, kanskje har jeg bare blitt mindre kreativ, hvem vet. Jeg har hatt det bra i det siste, og kanskje det har noe å gjøre med det. Dikt har en tendens til å komme ut av dårlige dager, og dem har det ikke vært så mange av i det siste. Om det er bra eller ikke er en annen sak.

Brutal overtakelse
— Jeg håper du kan fortelle litt om dette diktet! Hvem er «jeg» og «du»? 


— Vel, jeg håper inderlig at jeg-personen er meg, og du-personen, hvis jeg har gjort en virkelig god jobb, den som leser diktet til enhver tid. Likevel har jeg, etter å ha lest diktet et par ganger, funnet en skummel, på grensen til ondskapsfull, jeg-person.

Denne tolkningen har kommet til etter at Ingvild gikk tilbake til diktet og leste det på nytt:

— Kanskje jeg ikke var klar over det, men hvis du virkelig leser det, ligger det en ganske brutal overtakelse av en annen person mellom linjene. For Guds skyld: Jeg løper etter deg, som halter bort fra meg. Jeg prøver å holde deg fast. Du er et vrak og jeg prøver å overta deg så jeg kan glemme den jeg er. Jeg burde kanskje være bekymret over hva det er underbevisstheten min driver med her, men altså, månedens dikter er månedens dikter. Da får jeg heller være litt vrang i hodet.

— Det er en original farge du setter på diktet — konditorgrønt — i tillegg er farge kalt det noe sjeldnere synonymet 'kulør'. Vil du si noen ord om tittelen og hva fargevalget betyr for deg — handler det om noe kunstig?

— «Kulør» er et fint ord. Der har du det. Jeg er en dikter, jeg liker fine ord. Jeg prøver forsatt å vikle ordet «simmer» inn i et engelsk dikt. Dessverre skriver jeg altfor få dikt om matlaging. Noe å jobbe med. Men for å være helt ærlig var hele diktet ganske impulsivt og lite gjennomtenkt. Jeg tenkte for så vidt ikke på en konkret farge når jeg skrev «konditorfarge», men heller en slags kontrast mellom det ekte og det, ja, kunstige. Farge var like vel viktig, men mer i bruk av farge til å dekke over noe annet, kanskje mer fargeløst. Jeg-personen har et aldri så lite problem med selvfølelse, og føler vel trang for å gjøre opp for det med en slags maske. Dermed, hvis den andre personen er ekte, vil jeg-personen ønske å bygge på denne masken. Hva masken er kan være individuelt, men de fleste har vel en slags beskyttelse mot dem de oppfatter som bedre enn seg selv.

Kontrast som drivkraft
— Juryen falt for «vakreste vraket» — med lekker alliterasjon mellom ord som nesten er anagrammer. Vil du si litt om hvordan du har jobbet med kontraster?

— Vel, hele diktet er jo bare en eneste stor kontrast. Konditorfarge som bevis på å være ekte, raskere halting enn løping, vakre vrak og at jeg vil glemme meg selv i deg så du kan glemme deg selv. Det siste er egentlig ikke en motsetning, men et desperat forsøk på å være en annen person. Det er altfor lett, nesten, å tenke at selv om en annen er et haltende vrak, er de fortsatt bedre enn deg. For man kjenner den indre personen sin, men ikke andres. Vi kjenner alle våre egne onde og skamfulle tanker, og i den skammen tror man at man er den eneste. Man lager en kunstig, falsk personlighet og går rundt livredd for at andre skal oppdage det onde bak den, når sannheten er at det sannsynligvis ikke er ondskap, men bare menneskelighet.

— Er det et elsk—hat-forhold her, eller handler det i bunn og grunn mellom en motsetning mellom å være falsk (kunstig) og ekte?

— Siden jeg også har skrevet denne smørja, må jeg vel også innrømme at det ligger et nivå av forelskelse her inne. En idolisering av en annen person, en man ikke helt kjenner. Og da blir det lett å tenke på seg selv som en ond, udugelig skapning og den andre som løftet over deg og din usle eksistens. Da kan det virke som man har to valg: gjør sitt beste for å være sitt beste, noe som kan virke umulig i forhold til denne fantastiske skapningen man har framstilt den andre som, eller gjør sitt beste for å forderve dem moralsk, noe som virker adskillig lettere. Det er vel noe menneskelig ved det å ville gjøre andre dårligere så du kan være bedre. Moralsk, nei, men kanskje menneskelig.

Hun oppsummerer:

— Motsetningene er vel bare blitt min default-setting. Det setter ting litt på spissen, og gjør dem tydeligere. Et veldig fint og praktisk virkemiddel, som fyller rammene.
 
Jeg - en juksemaker pipelort?
— Juryen synes det er interessant at du bruker tre adjektiv som kan sies å oppsummere målene for vellykkethet i vårt samfunn: man strekker seg etter (å være) den «vakreste», alt skal gå «fortere», men man skal også være ekte — være seg selv. Hvordan kom disse kvalitetene inn i diktet?

— Diktet er jo nesten en kamp mellom jeg-personen og jeg-personens versjon av du-personen. Så, en indre kamp. Hvis jeg ser litt inn i meg selv også, ligger det vel en slags følelse der av å henge igjen. At du står stille og verden forsvinner fra deg. «Vakreste» tror jeg er mer et bilde på hvordan jeg-personen ser du-personen, men dette med at ting går fortere og kampen om å være ekte ser jeg igjen i meg selv. Følelsen av at alle rundt deg beveger seg så fort og ligger milevis foran der du er, bare ved å være seg selv, mens du, eller jeg, bare jukser og forfalsker deg til de få milepælene du har nådd — det er veldig meg, og da også typisk for diktene mine.

Ingvild forteller om et godt 2013 så langt. Hun har hatt noen eksamener, fått gode resultater.

— Jeg har kommet meg gjennom vinteren uten særlig trang til å feste planker under føttene og sette utenfor en bratt bakke med bare harde trær til å stoppe deg hvis du bommer på veien. Fyrt i peisen og fått gratis sjokolade. Det har vært et godt år så langt.  

Juryen avfeier enhver juksemaker-beskyldning og gratulerer januarpoeten med følgende begrunnelse:

Nervepirrende leting
Månedens dikt er gåtefullt. Handler det om nærhet? Avstand? Eller oppbrudd? Juryen har ikke kommet fram til noe endelig svar. Det nærmeste vi kommer, er at teksten omfatter alle disse tre eksistensielle situasjonene. Nærhet: «idag kunne jeg glemt meg selv / i deg». Avstand: «men du halter fortere enn jeg løper». Oppbrudd: «hvis du lar meg bygge deg / skal jeg la deg glemme deg selv». At tingene på denne måten blir hengende i lufta, inspirerer til å prøve ut ulike tolkinger. Og til nærlesing. Formuleringer som «og du / er det vakreste vraket jeg har sett» er til å ta og føle på.

Bildene er mange. Og konkrete. Men kretser hele tida rundt et midtpunkt: Et forteller-jeg. Eller kanskje heller: Et lyrisk jeg. Som både registrerer og fortolker situasjonen sin. Ikke på en arrogant måte. Men ytterst selvbevisst. Egenrefleksjonen er fordelt på fire nokså uregelmessige strofer. Likevel har diktet konsentrasjon og fokus. Det handler om å lete.

Vi våger en kompliment: Du har skrevet et dikt med klare, spennende og nesten nervepirrende modernistiske trekk. Et dikt som gir løft.

For juryen,
Kristian Rishøi    

Juryen består også av Helge Torvund og Maria Børja.

DIKT I DAGBLADET: Diktkammeret (startet 2001) er Dagbladets diktforum for skrivende i alle aldre.
Skolekammeret (startet 2003) er forumet for elever til og med videregående skole.
• Diktlærer Helge Torvund kommenterer utvalgte dikt i Diktkammeret, mens Kristian Rishøi har samme rolle i Skolekammeret. 
• Hver måned kårer juryen — som består av Torvund, Rishøi og Maria Børja — de beste diktene. Alle disse trykkes i Dagbladet (med forbehold om lengde). Én finalist fra hvert forum blir også kåret til månedens poet.
 Send inn erotiske dikt fram til 14. februar. Tre poeter belønnes med fete premier foruten heder og jubel. I juryen: Forfatter Anne B. Ragde, Cupido-redaktør Tore Aasheim og forfatter/journalist Maria Børja.
• Les også: Helge Torvunds leksjoner

DIKTKAMMERET I BOKFORM:
Mange kammerpoeter har etter hvert debutert i bokform, og det er laget tre bøker om og av kammerne:
«Diktkammeret. Å skriva poesi» av Helge Torvund (Samlaget 2001)
«Faen ta tyngdekrafta. Vinnere fra videregående» (Gyldendal 2008)
«Å våga seg ut i ord — Diktkammeret ti år»: jubileumsutgave (Samlaget 2011)