GAMLE BILDER OM IGJEN: Denne gangen har månedens poet Tore Jønsberg funnet fram «et bilde fra like etter kambriumeksplosjonen», som han skriver: «Jeg hører jo hjemme i hippietida!» Foto: Privat
GAMLE BILDER OM IGJEN: Denne gangen har månedens poet Tore Jønsberg funnet fram «et bilde fra like etter kambriumeksplosjonen», som han skriver: «Jeg hører jo hjemme i hippietida!» Foto: PrivatVis mer

Til topps med pinsettpresisjon

Tilfeldigheter? Gud? Intelligent design? Svaret er hva man velger å tro, mener månedens poet.

(Dagbladet): Tore Jønsberg er igjen kåret til månedens poet, denne gangen med et dikt om både nettingstrømper og verdensrom (se grå boks til høyre litt lenger ned). Det skjer knapt fire år siden han først startet i Diktkammeret, september 2011, nøyaktig et år etter at han for første gang ble både finalist og månedens poet i forumet, og et halvt år etter forrige ærefulle utnevnelse.

Diktet han går til topps med heter «Tidens ukjente mor», der juryen falt for spennet fra det helt konkrete, gjenkjennelige, kanskje litt nedrige (nettingstrømper og noens mørke fortid), til det tenner lyset og plutselig lar oss se hele verdensrommet. Diktet gir også et eksistensielt ekko til dikt Tore har utmerket seg med tidligere — og det er slett ikke tilfeldig: Eksistensielle spørsmål er med poeten hver dag.

— Ja, «Tidens ukjente mor» føyer seg inn i rekken av eksistensielle dikt, forteller Tore:

— Det har i seg ting jeg stadig er opptatt av, for eksempel tiden før «the big bang», da det ikke fantes rom. Det som fantes var «inne i seg selv», og av en eller annen årsak kom det fram. Tidens mor, altså begynnelsen, var en vår, den «erotiske» forutsetning (og i diktet iført nettingstrømper) for videreføringen av verden.

Tore sveiper innom flere ulike teorigrunnlag for vår eksistens:

—  Tilfeldigheter? Gud? Intelligent design? Svaret er hva man velger å tro, mener Tore. — Og det ser vi resultatet av, vi som opprettholder, målbærer og viderefører øyeblikkets eksistens.

— Hvordan skriver du?

— Jeg skriver helst ut fra intuisjon, og når jeg er samlet nok, kan jeg følge en konkret tanke til mål, på mitt vis. Språket blir til mens man skriver. Det går ofte kjapt. Det er vel det jeg kan formidle om dette.

Han sier de tre årene i Diktkammeret — og «det å få reaksjoner tilbake på meg selv, som jo er diktet» — har vært viktig for utviklingen av språket.

— Men det er like traumatisk å legge ut et dikt hver gang, og å vente på tommelen opp eller ned. Jeg er dårlig på å takle negativ kritikk, og har alltid likt meg best bakerst i klasserommet. Derfor spilte jeg også trommer — bakerst på scenen! Men man må brynes for å komme noen vei, det gjelder vel med alt, sier Tore.

Han takker for at juryen har funnet diktet verdig et videre liv — for han er oppriktig overrasket over at det ble trukket fram «blant alle de flotte diktene som skrives på Diktkammeret, som jeg føler ligger langt over hva jeg selv presterer». Han utdyper åpenhjertig:

— Når tvilen herjer som verst, lurer jeg på om jeg egentlig har noe av verdi på hjertet i det hele tatt. Samtidig er driften der, til å si noe, dele noe man har funnet. Det er motstridende følelser.

— Har ambisjonene vokst, nå som du har blitt månedens poet såpass hyppig?

— Nei, jeg har svært få ambisjoner på vegne av diktene mine. Føler på en måte at de tilhører øyeblikket (for meg), og at deres videre liv ikke ligger i mine hender. Det er som å dø. Hvis noen vil huske deg, er det ok. Om noen helst vil glemme deg, er det også ok. Man kan ikke hele tiden leve opp til andres forventninger. Da blir livet nesten umulig å leve.

Vi takker for enda et ettertankens dikt, med diktlærerens rikholdige jurybegrunnelse:

Pinsettpresisjon
Ei skapingshistorie med svarte nettingstrømper! Det er slikt som kan dukke opp på Diktkammeret og få juryen i godlage. Det er lett å lesa dette diktet, men det gir oss samstundes ei sterk kjensle av at kvart einaste ord er plukka ut med pinsettpresisjon og plassert nøyaktig der det skal vera.

Diktet smeltar saman evolusjonens byrjing, tidsomgrepet sin oppstart og denne forunderlege celebriteten: Tida si mor. Ei kvinne som tenner stjernene! Og det gjer ho for å sjå elskaren sin. Og kva gjer han?  Han gjer ein suverene piruett i det timelege verdsrommet. Kven elskaren er? På sett og vis er han deg og meg. Me som er kjærastar med Tida si mor. På eit anna vis er han kloden me sit og skriv på.

Å skapa små, fortetta poetiske univers, det kan ikkje mange andre enn diktet gjera på denne måten. Og det å prisa den ukjente mora på denne måten, det er verdt den merksemda månadens dikt er meint å vera, vil juryen hevda.

For juryen,
Helge Torvund

Juryen består også av Kristian Rishøi og Maria Børja.