Til værs med Elling

Det falt seg slik at jeg befant meg høyt over Skagerrak da Elling trådte inn i mitt liv for fjerde gang. Stedet for stevnemøtet var kanskje ikke så smart valgt. Når en passasjer tilsynelatende umotivert gir seg til å riste og le slik at ølglass og kaffekopper havner på gulvet, vekker det rimeligvis en viss oppsikt blant de medreisende.

Det er nå likevel til å leve med, og i mitt stille sinn tenkte jeg at jeg er et lykkelig menneske som kan sitte i et fly og være på jobb og more meg så kostelig at jeg glemmer både tid og sted.

For Ambjørnsen har klart det igjen. Det er ikke til å begripe hva den mannen kan makte å vri ut av én person og én hovedidé. Det er bare å gi seg over og konstatere at «Elsk meg i morgen» er fullt på høyde med de tre første bøkene om Elling. Man kan godt forstå at forfatteren har tungt for å slippe taket i denne særegne figuren.

Nært

Ett er at leserne har trykket ham til sitt bryst. Det er blitt meg fortalt at Ambjørnsen jevnlig mottar brev fra folk som bekymrer seg over Ellings framtidige skjebne, eller som kommer med råd og tips om hvordan det bør gå ham. Men jeg tror nok at Elling også står forfatterens hjerte nær, så nær som en oppdiktet person kan gjøre. Det sies om Flaubert at han våknet opp med arsenikksmak i munnen etter at han hadde latt sin Emma begå selvmord. Og jeg kan levende forestille meg at Ambjørnsen fikk kvelningsfornemmelser da en pølse med det hele setter seg fast i Ellings hals, og det med nød og neppe sørges for at han kommer fra det dramatiske opptrinnet med livet i behold.

Denne scenen er en av et utall scener der Ambjørnsen på nytt utfolder sitt makeløse fortellertalent. Elling er et unikum, og forfatteren kan takke sin gud for at han lot ham oppstå i sitt sinn, for mer enn noen annen person har Elling gitt Ambjørnsen anledning til å spille på hele sitt register som forteller: evnen til å leve seg inn i outsidertyper, det skjeve blikket på livet og samfunnet, den halsbrekkende humoren.

Balanse

Som i de foregående bøkene fører Elling ordet også her. Og som før er det fortellerens særegne blanding av enfold, snusfornuft og galskap som gir boka dens særlige sjarm. Dessuten er den hylende morsom, men som all ekte humor har også Ambjørnsens humor en alvorlig undertone. Den bringer balanse i et regnskap der ensomhet og desperasjon veier tungt.

Selv er Elling en mann som ser ytterst alvorlig på livet. Og forfatteren solidariserer seg med ham. Selv om vi ler av Ellings underlige tanker og kommentarer, som kunne få en hvilken som helst stand-up comedian til å bli grønn av misunnelse, så inviterer heller ikke denne boka til at vi skal more oss på Ellings bekostning .

Selvportrett

Ved handlingens start befinner Elling seg temmelig langt nede. Han er forlatt av blodsbroren Kjell Bjarne, som har etablert seg med samboerske, stedatter og deltidsjobb, og han mister helt taket på seg selv, fortaper seg i sine fantasiers eller mareritts verden. Han, som ellers er så pertentlig, lar leiligheten gro ned i søppel og skitt. Kjell Bjarne og Reidun tar affære, og etter dette tar barometernåla så absolutt til å peke framover mot lysere tider. Den resterende handling skal vi la ligge, bare nevne at Elling forelsker seg hodestups i en ung dame som står i pølsebod, og at forholdet som utvikler seg mellom dem (de finner hverandre i en felles fascinasjon for UFOer), utgjør hovedtråden i romanen, samt at det oppstår knute på tråden mellom Reidun og Kjell Bjarne, grunnet sistnevntes tilbakefall til gamle synder som ihuga pornoforbruker. Hvordan det hele ender, kan man kanskje i store trekk forestille seg, men ikke helt , og til siste slutt boltrer Ambjørnsen seg i elleville påfunn som byr på overraskelser av mange slag.

Som sin opphavsmann er Elling en forteller av guds nåde, en mann som lar seg rive med av sine egne løgnhistorier, slik at han selv, og noen ganger også hans tilhørere, tar dem for den skinnbarlige sannhet. Som litterær figur står han på egne bein, helt frigjort fra forfatteren i ytre biografisk forstand, men det geniale ved ham består ikke minst i at han likevel har fått en rem av Ambjørnsens egen hud. Kanskje kan han si om Elling som Vesaas en gang sa om Tusten i «Fuglane» at han var «eit sjølvportrett med visse atterhald». Elling er ikke bare en dikter i forkledning, han er også en mann som undrer seg over tilværelsens mangehånde mysterier og følger samfunnsutviklingen med et skarpt, om enn skjevt blikk. Han er ikke Ambjørnsens «talerør», men at de to er på talefot, tror jeg trygt man kan regne med.

Elling er en enkel sjel, og bøkene om ham er kanskje også «enkel» lesning, bøker som enhver leser kan ha glede av. Storheten beror nettopp på dette, og skam over den litteraturprofessor som måtte finne på å se med nedlatende blikk på Ambjørnsen fordi han blir lest av den jevne mann og kvinne. Når sant skal sies, ville jeg heller gå på kafé med Elling enn å sitte i et seminarrom og diskutere forholdet mellom hovedperson og immanent forfatter i bøkene om ham. Og skam over den som nekter å ta Elling opp i det gode litterære selskap av udødelige figurer der han rettelig hører hjemme, figurer som før ham har flyktet inn i fantasienes verden for å utholde livets hogg og slag - en Ekdal, en August, en Mattis. en villand, en trekkfugl, en rugdefugl - og nå en elling, «grim» kanskje, i egne og andres øyne, men en person som i likhet med sine forgjengere er utstyrt med en ustyrlig fantasis vinger, og som sådan kan stige til værs i leserens egen fantasi.

Lufta går kanskje litt ut av ballongen mot slutten av «Elsk meg i morgen». Men bevare meg vel for en luftetur Ambjørnsen har tatt oss med på før vi sitter tilbake med ballongen mellom hendene og flyet er i ferd med å gå ned for landing, og du oppdager at kaffekoppen og ølglasset fortsatt ligger under setet, og ikke minst at du har glemt å bestille den whiskyen du vanligvis pleier å innta mellom Oslo og København.

Jo, i sannhet - fantasiens makt er stor.

INGVAR AMBJØRNSEN: Hylsende morsom - med en alvorlig undertone.