JOKEREN: Liberaldemokratene med lederen Nick Clegg i spissen er blitt det britiske valgets store overraskelse. I dag stemmer britene i parlamentsvalget, og på tross av at valgsystemets svakheter har fått stor oppmerksomhet, har det en lang, populær tradisjon, skriver kronikkforfatteren. Foto: Scanpix/Reuters
JOKEREN: Liberaldemokratene med lederen Nick Clegg i spissen er blitt det britiske valgets store overraskelse. I dag stemmer britene i parlamentsvalget, og på tross av at valgsystemets svakheter har fått stor oppmerksomhet, har det en lang, populær tradisjon, skriver kronikkforfatteren. Foto: Scanpix/ReutersVis mer

Til valg mot systemet

De siste ukenes utvikling i britisk politikk viser at valgsystemet trenger reform. Det er fort gjort å glemme at dagens ordning har klare demokratiske fordeler.

|||I DAG GÅR britene til valglokalene for å velge nytt underhus i parlamentet. Valget er det mest uforutsigbare siden den turbulente perioden midt på 1970-tallet, og har fått bred dekning i norske medier, særlig etter liberaldemokratenes overraskende oppsving i kjølvannet av den første partilederdebatten på TV.

ET HOVEDFOKUS i reportasjene har vært det britiske valgsystemet med enkeltmannskretser, det såkalte «first-past-the-post» (FPTP). FPTP fungerer slik at hvert parti kun kan stille en kandidat i hver valgkrets, og at den kandidaten som får flest stemmer, vinner kretsen og blir medlem av parlamentet.

De alvorlige demokratiske svakhetene som hefter ved systemet — særlig mangelen på samsvar mellom et partis andel av stemmene på landsbasis, og den andelen av setene i underhuset det samme partiet oppnår — er godt belyst. Og selv om viktige sider ved systemet er trukket frem, har fremstillingen vært noe ensidig. Mindre er sagt om ordningens fordeler, og kanskje ennå viktigere, om hvorfor mange briter foretrekker FPTP fremfor proporsjonale valgsystemer som det vi har i Norge.

Muligheten for å danne handlekraftige regjeringer med flertall bak seg i underhuset er blitt nevnt, men utover det koker analysen stort sett ned til lett hoderystende og småpludrende kommentarer av typen: «Jaja, de er nå litt rare og konservative disse britene da; de liker jo å holde på sine tradisjoner og sånt».

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET KAN GODT VÆRE være, men samtidig er det selvfølgelig slik at spørsmålet om valgsystem har blitt, og stadig vekk blir, underlagt seriøs diskusjon. Og i likhet med spørsmålet om hva man skal gjøre med Overhuset, House of Lords, (som man var på god vei mot å avskaffe alt i 1911), er noe av problemet å finne en løsning som er bedre enn dagens.

Flere argumenter trekkes ofte frem til fordel for FPTP, et av de mest sentrale er muligheten til å plassere ansvar. En klar styrke ved et valgsystem som tenderer til å gi ett parti rent flertall i nasjonalforsamlingen er, ifølge FPTPs tilhengere, at det samme partiet dermed får klart mandat til å gjennomføre sin politikk, konsekvent og med sammenheng, over en periode på inntil 5 år. Hvis velgerne er tilfredse med den jobben som er gjort, kan de gi partiet fornyet tillitt i neste valg. Hvis ikke, kan de sparke det ut til fordel for et annet. Det gir seg kanskje selv at dette vil fungere best i et to-partisystem, og i Storbritannia er også underhuset organisert i tråd med en slik to-deling av politikken, gjennom inndelingen i Her Majesty's Government (monarkens regjering) og Her Majesty's Opposition/the Shadow Cabinet (monarkens opposisjon/skyggeregjeringen).

Sett fra dette ståstedet blir dermed Bondevik 1-regjeringens strategi med «å søke støtte fra sak-til-sak» et klassisk eksempel på den type uoversiktlige situasjoner og ansvarspulverisering som proporsjonale valgsystemer kan lede til.

RELATERT TIL argumentet om å kunne plassere ansvar, er muligheten til å stemme direkte på regjering: Mange briter ser med avsky på valgsystemer hvor velgernes oppgave kun skal være å stemme på «sitt» parti, og hvor regjeringsspørsmålet (vanligvis) avgjøres i nasjonalforsamlingen etter at valget er over. Det blir en hestehandelens og de røykfylte roms politikk, tenker man, noe som strider mot idealet om åpenhet og en klar kontrakt mellom velgere og valgte.

Isteden vil de gjerne ha muligheten til å stemme direkte på regjering hvis de ønsker det, og mange mener sågar at dette er et viktig demokratisk prinsipp. Dermed er det også mye større aksept for taktisk stemmegivning enn det synes å være i Norge, og valget i 1997 var kroneksemplet i så måte. For svært mange var det viktigste i -97 å få sparket de konservative ut av regjeringskontorene, og FPTP muliggjorde det.

Dette ga seg for eksempel utslag i at Labour- og LibDems-velgere i mange valgkretser med konservativ MP, stemte på den kandidaten som hadde best mulighet til å vinne over den sittende Tory'en.

Kanskje vil vi få se noe lignende i valgkretser med Labour-representant nå.

ET TREDJE VIKTIG argument som ofte trekkes frem er representantenes lokale forankring. Det britiske valgsystemet har en tradisjon som går svært langt tilbake i tid. Det eksisterte lenge før det moderne partivesenet i form av organiserte politiske partier ble utviklet, og har bestått gjennom lange perioder av britisk historie da politiske partier ble sett på som en vederstyggelighet. Tanken var at en MP skulle representere alle sine constituents, det vil si samtlige velgere i sin valgkrets, også de som stemte på andre kandidater. Parlamentsmedlemmer skulle fremme alle sine velgeres interesser i parlamentet, uavhengig av eventuell partitilhørighet. Idealet var den velutdannete og uavhengige gentleman som ikke lot seg smøre økonomisk av kongemakten eller styre av politiske fraksjoner i parlamentet, men som gjorde seg opp en uavhengig mening etter sitt eget beste skjønn.

I DAG ER partivesenet veletablert og en selvfølgelig del av politikken, men oppfatningen om at en MP er tillitsvalgt for alle sine constituents er fortsatt høyst levende og relevant. Formelt sett har alle briter rett til å møte opp i Underhuset og kreve å få snakke med «sin» MP; i praksis betyr det at alle MPs har et kontor i sin valgkrets, hvor velgerne kan komme og fremme sine synspunkter (normalt sett til en sekretær). Selv om de fleste MPs i dag stort sett er lojale mot det partiet de representerer, forekommer det at de stemmer mot sitt eget parti, eller til og med skifter parti, hvis de anser viktige lokale interesser som truet.

Og all den tid kandidatene stort sett velges av partienes lokallag, følger det at MPs har en vesentlig grad av uavhengighet fra den sentrale partiledelsen. Samtidig som FPTP altså tenderer til å gi flertallregjeringer, sikrer det også — etter manges mening — en motvekt i form av lokal forankring og betydelig uavhengighet for representantene i Underhuset.

DET DISSE ARGUMENTENE for FPTP kanskje særlig viser, er at ikke alle demokratiske hensyn nødvendigvis trekker i samme retning, og at et tilsynelatende uspiselig system også kan ha klare fordeler. Mye kan tyde på at en valgreform vil tvinge seg frem etter hvert, men det vil neppe skje uten at temaet blir gjenstand for en svært grundig debatt først.