NASJONALSKALD: Jan Erik Vold er tilbake med en diktsamling som absolutt befester hans posisjon innen norsk lyrikk, mener anmelderen. Foto: Lars Eivind Bones
NASJONALSKALD: Jan Erik Vold er tilbake med en diktsamling som absolutt befester hans posisjon innen norsk lyrikk, mener anmelderen. Foto: Lars Eivind BonesVis mer

Tilbake etter sju års dikterisk stillhet

Gåtefullt og storslått enkelt av Jan Erik Vold.

ANMELDELSE: Etter sju års dikterisk stillhet (foruten hissige debatt-forsvar for stockholmstoget og Bislett Stadion) er nasjonalskalden Jan Erik Vold tilbake med en diktsamling som ikke står tilbake for samlingene «Tolv meditasjoner» og «Drømmemakeren sa».

I «Store hvite bok å se» møter vi en selvbiografisk poet, her er kleine barndomsminner fra den første forelskelse, her er et samliv spaltet i et dikt, og ikke minst finner vi eksistensielle vandringer i stram poetisk regi. Diktsamlingen er orkestrert i tolv avdelinger med dikt på tolv linjer, et format som ikke oppleves rigid fordi Vold ser ut til å utnytte rammeverket på en ubesværet måte.

Pangåpning For de fleste diktene oppleves den knappe formen snarere berikende på grunn av diktenes gåtefullhet.Første avdelingen med snødikt, kalt «Engler i snøen», er en pangåpning — som også blir stående som den mest gripende i samlingen. Kanskje fordi Vold her serverer noen punchslag av poetiske linjer som både henter opp barndomsminner slik at leseren dras inn i et konkret materiale, men som samtidig vever konkrete erfaringer sammen med tidvis mystiske og gåtefulle erkjennelser som kanskje bare kan finne sted i poesien.

Tidvis kan Jan Erik Vold beskyldes for å være for enkel, slik at enkelheten grenser til det banale, men i denne samlingen har enkelheten hos anti-symbolisten en tydelig symbolverdi. Et vellykket eksempel heter «Snø»:

SNØ
og
kjærlighet. Inger Johanne
og jeg

gikk skitur
fra Skar. Det var oppoverbakke
ut. Nedoverbakke
hjem. Noen

hadde pisset
i snøen. Vi var så blyge
at vi ikke så det gule

Gåtefullhet Snø er som kjent nedbør i form av gjennomsiktige krystaller av is, dannet rundt små partikler i atmosfæren. I disse snødiktene kan snøen leses som konkrete erindringsbilder, men åpner ofte også for en ikke-gjennomsiktig gåtefullhet som også tittelen «Store hvite bok å se». I de beste diktene åpner Vold for mystikeren i seg, og lar diktet være stedet der tid og rom-kategorier opphører, og hvor vedtatte sannheter forvitrer og faller som nedbør.

Her er også svakere partier, men i sum er dette en samling som absolutt befester Volds posisjon, og kanskje også kan åpne blikket for de av leserne som måtte stemple poeten som «for folkelig».

Subtilt treffende Flere av diktene gjør stort inntrykk etter 22. juli. Særlig fordi de er fjernt fra den direkte kommenterende leilighetspoesien bestilt etter tragedien, men likevel så subtilt treffende:

STØVSKY
i det fjerne
Bombeangrep? Ville dyr?
Vardesignal?
om at

Tilbake etter sju års dikterisk stillhet

noe
er på ferde? Som krever våre
hjerter. Som krever
våre

hjerner. Krever
at vi ser
et nytt blad vendes. I den
store boken