Tilbake hos de troende

LONDON (Dagbladet): - Jeg snakker med folk. Dere journalister og historikerne snakker ikke med eller om alminnelige mennesker, dere tar den letteste utveien, nemlig å sitere «talsmenn» og politiske ledere, sier den kjente britiske forfatteren V.S. Naipaul i et intervju med Dagbladet.

Han reiste i 1995 i fem måneder i egne fotspor til Indonesia, Iran, Pakistan og Malaysia. Han møtte 30 mennesker som omtales i boka, noen av disse skildret han i sin første bok «Blant de troende» (1981). Fortsettelsen, som nylig er kommet på engelsk, kalles «Beyond Belief. Islamic Excursion among the Converted People».

Omvendte

Bokas viktigste tema er at muslimene i de fire landene er omvendte folk. Som han skriver i forordet: «Islam er opprinnelig arabisk. Alle som ikke er arabere, er en omvendt... Den omvendtes verdensbilde forandrer seg. Hans hellige plasser ligger i arabiske land, hans hellige språk er arabisk. Den omvendte må vende seg bort fra alt som er hans eget.» Boka er en blanding av reisebeskrivelse og politiske og kulturelle betraktninger. Den har fått fin kritikk i britisk presse. Naipaul understreker at han ikke intervjuer personene i tradisjonell forstand. Han skildrer dem og lar dem få snakke. Det mener han også journalister burde gjøre, men han godtar at det han er utsatt for nå er «et intervju». - Jeg er interessert i menneskene, og det blir opp til leserne å tolke hva jeg forteller og hva personene sier til meg. Det jeg gjør er å samle historier, sier Naipaul.

Studenten

I Pakistan møter han den tidligere studenten Shabaz, han er utdannet fra Oxford, ble kommunist der og reiste hjem for å kjempe i Baluchistans frigjøringsbevegelse. I ti år kjempet de uten at verden visste om det. - Slike borgerkriger blir ikke rapportert i vår presse. Kriger blir ikke omtalt før de truer regjeringer eller andre land. Shabaz er et eksempel på en student som ble påvirket av en motebølge i Oxford. Han tenkte ikke skikkelig gjennom hva kommunismen betød. En annen person i boka, som gjør inntrykk, er Irans tidligere henrettelsesdommer Khalkhalli. I 1979, da Naipaul besøkte de fire landene første gang, fortalte Khalkhalli at han trolig hadde dømt mellom 300 og 400 mennesker til døden ved henging. Han var en stor mann den gang og ble hyllet for sine grusomme dommer. I årets bok møter Naipaul ham på nytt. Nå lever Khalkhalli i kummerlige kår; «liten, skallet, med et stort babyansikt og med hodet bøyd». - Du fikk ikke mye ut av ham denne gangen? - Nei, men jeg tror ikke han hadde mer å si. Som regel får slike mennesker, som gjør utrolig ondskapsfulle ting, lov til å fortsette med det til de dør i slike land, men han er blitt satt til side. Jeg overlater til leserne å bedømme ham. Jeg moraliserer ikke, hver enkelt må vurdere om det er moralsk det du gjør, og mitt syn er at du skal gjøre mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg. Naipaul avviser alle forsøk på å få ham til å tolke boka som et budskap. Han mener den er en samling fortellinger fra en reise blant de omvendte muslimene.

Fundamentalistene

- Frykter du en spredning av fundamentalismen. - Vi har mange former for fundamentalister i vår verden, de amerikanske kristne er én retning, fundamentalistene i muslimske land en annen. Et sjokkerende eksempel er de ekstreme lederne i Afghanistan, men jeg tror ikke at de vil kunne fortsette lenge. Folket vil ikke finne seg i et styre som dreper stadig flere. En sivilisasjon må være attraktiv for å overleve. Naipaul er skeptisk, ikke bare til Taliban-lederne i Afghanistan, han er skeptisk til politikere generelt, både fundamentalister og moderne, medieskapte ledere. Han er for eksempel kritisk til den nye Labour-regjeringen i Storbritannia. - Labour-politikerne omgir seg med meningsløse klisjeer, sier Naipaul. - Du mener for eksempel uttrykk som: «Nye Labour, Nye Storbritannia»? - Ja, jeg likte John Major bedre. Han var konkret når han snakket. Han ble kalt kjedelig, men jeg foretrekker forståelig tale, i stedet for meningsløse slagord, sier Naipaul. Han skriver nå på et essay for en stiftelse som ble opprettet til minne om Times-redaktøren Douglas Home. I dette essayet hevder han at romanen har utspilt sin rolle. - Jeg synes romaner er meningsløse, forfattere burde skrive om virkeligheten. Romanformen, hvor man dikter opp historier, er gammeldags, sier den kontroversielle Naipaul, som i sine nyere bøker blander skriveformene. Han holder seg til virkeligheten, slik han ser den. Mange av bøkene hans er oversatt til norsk. «Blant de troende» ble gitt ut i 1981, av en eller annen grunn blir ikke fortsettelsen oversatt. Men også den er så interessant at den burde komme på norsk.

IRAN: Naipaul besøkte iranske fundamentalister kort etter revolusjonen. Nå, mot slutten av 90-tallet og etter Khomeinis død, preger landet av forsiktige endringer.