Tilbake i jazzen

Vellykket jazzvisitt fra sjangerkrysseren Cassandra.

Håvard Graff og Knut Mikalsen Piano/gitar-duo på det jevne.

Chicago Tentet Mektig fra frijazzens hangarskip.

CD: Cassandra Wilsons siste utgivelser har vært blandet kost. Etter den noe søvndyssende «Glamoured» (2003) viste imidlertid «Thunderbird» (2006) friskere takter, og med den nye «Loverly» er 53-åringen med den karakteristiske, hes-mørke stemmen tilbake på det nivået som gjorde henne til en plate- og festivalfavoritt på slutten av 90-tallet.

FOR FØRSTE gang på 20 år kan Wilson sies å være tilbake i et standard jazz/blues-repertoar, men med to viktige presiseringer: Hun styrer unna de aller mest forslitte låtene, og hun har to alt annet enn retrofikserte musikere i bandet, pianisten Jason Moran og gitaristen Marvin Sewell. Sammen med den rutinerte bassisten Lonnie Plaxico og ditto trommeslageren Herlin Riley utgjør de en dynamisk, offensiv kvartett som gir eksempelvis «Caravan» og «Lover Come Back To Me» nytt og medrivende liv. Moran og Sewell er blant de mest interessante instrumentalistene i yngre amerikansk jazz, og gir Wilson et moderne tonefølge som åpenbart virker frigjørende og inspirerende på henne, enten hun gir seg i kast med en lettbeint musikalpoplåt som «’Til There Was You» eller leverer den reine Notodden-søknaden med sterke versjoner av «St. James Infirmary» og «Dust My Broom».

Aller finest er kanskje likevel duosamarbeidet hennes med Sewell i balladen «Spring Can Really Hang You Up The Most». Nærmere Fran Landemans tekstinnhold har neppe noen kommet på denne siden av Radka Toneff, og Wilson gjentar nesten prestasjonen i duett med gjestebassist Reginald Veal på «The Very Thought Of You» før en leken «Sleepin’ Bee» avrunder denne høyst velkomne og vellykkete jazzvisitten fra en sanger på evig sjangervandring.

DUOFORMATET er gjennomført til fulle når gitaristen Knut Mikalsen og pianisten Håvard Graff setter hverandre stevne på «Spring River» iet knippe melodier av Graff, to av Mikalsen og med en lett re-harmonisert «James» av Pat Metheny/Lyle Mays som en av tre importerte låter. Mikalsen (64), i sin tid gitarist i The Vanguards, og Graff (29) flytter ikke akkurat på det fjellet som er bygget av forløperne i formatet, fra Jim Hall/Bill Evans til Pat Metheny/Brad Mehldau, og deler av originalrepertoaret er strengt tatt i svakeste laget, men samspillet er stort sett presist, om enn uten den helt store autoriteten som følger med sterkt egenuttrykk.

KOMMENDE UKE er det klart for Moldejazz igjen. Den som i den anledning måtte ønske seg et ekko fra fjorårets festival – og dertil ha et robust øre – kan gjerne orientere seg mot «Chicago Tentet At Molde 2007», et konsertalbum der tentetten gjennomfører en kraftig frijazzoppvisning i Kulturhuset. Anført av saksofonist/leder Peter Brötzmann, og med Ken Vandermark, Mats Gustafsson og Joe McPhee som nærmeste bakkestyrke, går bandet innledningsvis til verks med stor varsomhet i hvert av de tre lange forløpene som utgjør albumet, men selvsagt tar det bare kort tid før energien begynner å strømme fritt. Derfra og inn fortoner det hele seg som en langstrakt, men dynamisk lydorgie, sparket fram av bassist Kent Kessler og trommeslagerne Michael Zerang og Paal Nilssen-Love, og fargelagt av trombonist Johannes Bauer, tubaisten Per Åke Holmlander og cellisten Fred Lionberg-Holm. Mer ristende enn gripende, kanskje, men storartet i sin sjanger.