ALBUM: Neil Young (73) har gitt ut så mye «rart» de siste åra at det også av den grunn er uvanlig spennende å sjekke ut hva som er det neste fra den kanten. Når «Colorado» attpåtil er første album med Crazy Horse siden «Psychedelic Pill» for på sju år siden, er det en ekstra grunn til å stoppe opp og lytte.
«Colorado»
Neil Young & Crazy Horse
Rock
2019Reprise / Warner Music
«Godkjent Crazy Horse-rølp.»Se alle anmeldelser
Bunnmål
For - om vi ser bort fra en flott konsert på Stavernfestivalen for tre år siden, er det lenge siden denne anmelder har funnet noe å juble for fra den kanadiske eksentrikeren. «Earth» (2016) var sånn passe interessant, og det kan jo ikke bli dårligere enn slagordalbumet «Peace Trail» (2016).
«The Visitor» (2017) var et skritt i riktig retning, sjøl om det er et ujevnt album. Det er også «Colorado», men det har absolutt sine gode sider - og spesielt når tempoet dras ned.
Crazy Horse
Etter flere plater og turneer med blant andre Willie Nelsons to yngste sønner, Micah og Lukas Nelson og sistnevntes band Promise of the Real, er musikerne fra hine hårde tilbake: Billy Talbot på bass og Ralph Molina på trommer, mens Neil sjøl spiller gitar, piano, munnspill og vibrafon. Nils Lofgren (gitar, piano) var dessuten innom Crazy Horse et lite «øyeblikk» og bidrar her på et Young-album for første gang på nesten 50 år.
Overstyrte gitarer
Nå kan det vel ikke bli verre, Neil?
Kanadierens 39. studioalbum starter meget lovende med «Think Of Me», en låt som sender tankene tilbake til tidlig 70-tall. «She Showed Me Love» er derimot veldig Neil anno 2019, riktignok med et Crazy Horse i mimremodus - med støyende, overstyrte og «lurvete» gitarer. Og det er vel sånn Crazy Horse skal låte, da, men det er kulere live enn på plate.
Meningsløse gjentakelser
«You might say I'm an old white guy / If I tell you what I see you might not believe me / I saw old white guys trying to kill mother nature», synger en kamplysten Neil på klimaets vegne. Men han strekker virkelig strikken. Med sine snaut 14 minutter er låten ihvertfall åtte minutter for lang, minutter som består av meningsløse gjentakelser av både viltvoksende riff og låttittelen. De fire ordene synges om og om igjen til det kjedsommelige. Gamle Neil kødder med oss igjen! Og allerede på spor nummer to!
Anmeldelse: Old Neil rocker med unggutta
Disiplinert
Men så fortsetter han som om ingen ting har skjedd med mimrelåta «Olden Days», der både han og Crazy Horse er ganske så disiplinerte. Riffet er akkurat sånn det skal være, det vil si at du føler at du har hørt det før fra samme gjeng.
Korstog
«Help Me Lose My Mind» begynner tungt, med gitarpartier som griner mot deg. Det høres ut som om de er på øving, men det låter tøft som bare det. Låten med den treffende tittelen «Green Is Blue» er «koselig», sjøl om temaet er alvorlig nok: «We heard the warning calls / ignored them / we watched the weather change / we saw the fires and floods».
Neil Young og en haug med dyrelyder. Vel, vel...
Flerkulturell hyllest
Korstoget mot de «blinde» som ikke vil innse at jorda ikke tåler mer fortsetter med «Shut It Down», mens rolige og litt for lange «Milky Way» bidrar til variasjonen, uten at den setter varige spor. «Eternity» er en lys låt med mye håp, mens «Rainbow Of Colors» er en hyllest til flerkulturelle USA: «Ingen skal hvitvaske de fargene!».
En dempa «I Do» avslutter nok et ujevnt album fra Neil. Det føles rart å skrive det om en musiker som ham, men etter så mange svake album må det være lov å slenge litt med leppa og mene at gamle Neil Young er på vei tilbake på det riktige sporet.
Men så -
