Tilbake til 1950-tallet

Munter nostalgitripp tilbake til de glade 50-åra.

BOK: Den britisk-amerikanske reiseguruen Bill Bryson er en sjanger for seg selv. Alltid sprudlende, full av digresjoner, sarkasmer og andre vittigheter, overbegeistret for snodig fakta, glemt viten og forbløffende anekdoter, alltid kunnskapsrik, relevant og folkeopplysende, selv om du var sikker på at du var ytterst likeglad til temaet som behandles.

Bryson kunne skrevet 500 minneverdige sider om brødsmulenes kulturhistorie, hvis noen fant det betimelig å gi ham oppgaven.

Uten bekymringer

«Lyngutten» er minner fra Brysons oppvekst i middelklasseidyllen Des Moines i Iowa på 1950-tallet, et tidspunkt i historien da amerikanerne besatt mer rikdom enn jordas øvrige befolkning til sammen. Tiden var preget av framtidsoptimisme, kvinnelig fruktbarhet og store kjøleskap. Klart de var lykkelige.

«Lyngutten» er en reise ned minnegata, blottet for nostalgihemninger. Boka egner seg nok derfor best for de nordmenn som selv har et idyllisert bilde av de bekymringsfrie etterkrigsårene da mor brukte 15 timer daglig på kjøkkenet og all amerikansk import var kulere enn tyggegummi. Det er Lars Saabye Christensen overført på USA og sakprosaform. For oss yngre, som foretrekker moderne japansk kulturimperialisme, kan denne mimringen bli i meste laget. Bryson nevner mccarthyismen, atomkappløpet, rasismen og mangelen på likestilling, men selv disse uheldige samfunnstrekkene fra 1950-tallets USA får et uskyldig slør over seg.

Atombomben var «spennende», ifølge Bryson. I tillegg er det liten tvil om at Bryson helst skulle sett at ingenting forandret seg. Han avslutter med disse ordene, etter å ha oppsummert hvordan Des Moines hjertevarme sentrum er erstattet av strømlinjeformet kjøpesenterkultur: «Hvilken vidunderlig verden det var. Jeg er redd vi ikke kommer til å se dens like igjen.» Et sikkert alderdomstegn.

Overdrivelseshumor

Nostalgi er per definisjon sykelig hjemlengsel og er sjelden relevant for andre enn den som rammes av diagnosen. Men når vi først skal bli utsatt for privat romantisering, er Brysons variant av det mest fornøyelige slaget. I Brysons verden risikerer du ikke annet enn å få deg en helsebringende latter.

Humoren preges av overdrivelseskunst. Når folk er eldre, er de minst 200 år gamle. Men grepet kan bli noe maniert. Lenger ut i boka lar vi oss ikke lenger imponere av 200 år, så bestemoren til Jed er over tusen år gammel. Hun «veide atten og en halv kilo, åtte kilo sminke inkludert». Bryson kan kunsten å underdrive også.