Tilbake til 1950-tallet

Vakker erindringsreise tilbake til femtitallets Hedmark.

BOK: Wenche-Britt Hagabakken debuterte over femti år gammel med den oppsiktsvekkende gode «Gjenopprettelse» (2004). Den handler om en kvinne som reiser tilbake til sin barndomsby Hamar. Gjenerindring er tematikken også i Hagabakkens tredje roman.

Døve Jonny

Her sitter Laila Larsen på sin mors kjøkkenbord i et hus ved Mjøsa og «gjenoppretter» barndommen i brevs form. I den hensikt å «brekke tida fra hverandre og sette den sammen igjen. Bildene som flimrer, den mystiske hukommelsen.»

Boka er stilet til Jonny Henriksen, Lailas barndomsvenn. Jonny er døv, og foreldrene fikk streng beskjed om ikke å bruke tegnspråk. Slike «gester» ville bare bety at Jonny ikke lærte å bruke munnen.

Fortellingen om Laila og Jonnys nært taktile forhold, er vakker og usentimental. De to utvikler et eget språk. Sosialt ubehjelpelige Laila blir desto mer ensom, da Jonny sendes på døveskole i Oslo. Hun havner i klørne på jenter som er så infamt ondsinnede som bare jenter kan være.

Klassekamp

Brevene er også en fortelling om femtitallets klassesamfunn. Jonnys far, «Himself», selger symaskiner og er selvstendig næringsdrivende og høyremann. Lailas foreldre leier annen etasje hos familien Henriksen.

Lailas far er arbeidergutt. Han kjøper Moskovitsj for å støtte det sovjetiske folk, og skjeller og smeller på alt og alle. Spesielt sønnen Arvid. Faren er «tøff i tryne, men blaut i sjela, som fatteren i korte glimt av sjøinnsikt sa om seg sjøl. Vi i arbeiderklassen er like alle sammen.»

Koks og ullbukser

«Hvordan ser et voksent menneske ut som barn?» spør Laila i ei bok som inneholder mye femtitallsnostalgi, uten at tingene bare blir rekvisitter. Laila ser et barndomsbilde av seg selv fra første skoledag.

Hun har grønn strikkejakke og bukser med bred oppdrett som hun skal vokse i. Hun husker svømmetrening på Mjøsa med frøken Eriksen. Hun husker den iskalde utedoen og koks og ullbukser, Donald-pennal og en nydelig gul kjole hun fikk av sin far.

Hagabakkens to tidligere romaner er nokså komplekse i formen. I denne boka har hun brukt en mye enklere tilnærming, med et røft, nærmest muntlig språk. Liksom i hennes andre roman «Zürich» står forholdet mellom mor og datter sentralt. Moren til Laila bar på en hemmelighet, som datteren ufrivillig måtte ta del i.

I nåtidsfortellingen sitter moren på sykehjem og er dement. Det er en fin veksling mellom fortid og nåtid i boka, der Laila får fram det ubarmhjertige med en sykdom som gjør at en mor ikke gjenkjenner sitt eget barn. En sorg Laila sammenlikner med sorgen foreldrene opplever når de forstår at deres barn ikke kan høre dem.